Er utenlandsadopsjon virkelig til barnets beste?

KRONIKK: Kristin Molvik Botnmark om adopsjon 

I 1998 ble det adoptert 805 barn fra utlandet til Norge. 157 av dem kom fra Sør-Korea, og like oppunder jul kom gutten som skulle bli min sønn. Han var snart ett år, hadde akkurat begynt å gå og alt han eide fikk plass i en liten blå veske. 

Da mannen min og jeg ventet på å få adoptere på 1990-tallet, var det stort sett gjennom informasjonsbrevene fra adopsjonsforeningen og det kvartalsvise medlemsbladet vi ble kjent med utenlandsadopsjon. Noen artikler bladde vi fort frem til. Det var de som omhandlet ventetider, altså hvor lang køen var for tildeling av barn. Og så var det beretningene om «hentereisen», billedsterke fortellinger fra adoptivforeldre om det første møtet med barnet, om oppholdet og om endelig å komme hjem som en familie. Det var vanskelig å få øye på noe annet i disse beretningene enn at adopsjon var fylt med forventning og lykke for alle involverte. 

Et foreldreansvar å vite bedre 

Mer enn 20 år senere, i 2020 skulle sønnen som da var fotostudent i England presentere et identitets-prosjekt. På nyåret kom han hjem og ville se på adopsjonsdokumentene sine. Jeg fant frem den blå vesken som rommet det som fantes: Dokumentene, klærne han hadde på da han kom, pysjamasen, tåteflaska, en smokk og et album med ti fotografier. «Er dette virkelig alt?» spurte han. 

Han returnerte til studiestedet, og like etter kom korona-nedstengningen. Som mor ble det viktig for meg å være i daglig kontakt med ham som satt alene på hybelen, og i denne perioden oppsto det samtaler mellom oss om adopsjon. Hvordan oppleves det å se annerledes ut enn resten av familien sin? Hvordan er erfaringene med et «hvitt» samfunn, der du kan bli oppfattet som utlending, men uten å ha andre referanserammer enn de norske? 

Jeg søkte i litteraturen og i forskningen, og jeg gjorde meg kjent med ulike interessegrupperinger, mange av dem i USA, men også noen i Norge. Mange av dem stiller spørsmål om med hvilken rett barn rives opp fra sine familier og sin kultur i opprinnelseslandet. Er utenlandsadopsjon virkelig til barnet beste, eller er strukturene i adopsjon mer en forretningsmodell som har til formål å sikre barn til barnløse? 

Kravene om sannhetskommisjoner og gransking av adopsjoner brer om seg, og noen land har dermed stilt adopsjonsvirksomheten i bero. Påstander om kidnapping og salg av barn, om at adopsjon er en industri, og at barnets beste neglisjeres til fordel for rike mennesker behov for barn, skal nå granskes. 

Som mor, adoptant og adoptivmor er det smertelig lesning og jeg vil ikke tro det, men det betyr ikke at det ikke kan være sant. 

K-paradokset 

Under og etter Koreakrigen tidlig på 1950-tallet befant landet seg i ekstrem fattigdom og kaos, og etterlot seg tusenvis av barn født utenfor ekteskap, mange av dem med koreansk mor og amerikansk far. Kort fortalt resulterte dette i etableringen av Holt International Children’s services, hvorfra de fleste barna hovedsakelig ble adoptert til USA. Senere ble flere av barna adoptert til andre land som Norge, Sverige, Storbritannia og andre vestlige land. Slik startet det som stadig flere forskere i dag kaller den koreansk-adopterte diaspora. 

Siden den gang har Sør-Korea gjennomgått radikale endringer: Fra å være i stor nød og med omfattende hjelpebehov til en økonomisk motor i regionen, men også globalt – blant annet på grunn av landets posisjon i teknologiutvikling, shipping og industri. Gagnam style, K-pop og K-drama har preget underholdningsindustrien, også i Vesten, i mange år allerede. 

Og selv om utenlandsadopsjonen er redusert, fortsetter alenemødre å adoptere bort barn. 

En livslang prosess 

Mange av de nå voksne adopterte har gjennom internasjonal forskning, kunst og litteratur bidratt til økt innsikt. Her til lands har forfattere som Anne Kyong-Sook Øfsti, Brynjulf Jung Tjønn, Synne Sun Løes og Eli Therese Gran løftet frem temaet. 

Da jeg leste Maja Lee Langvads Find Holger Danske og Hun er vred, bøker som retter et kritisk blikk på transnasjonal adopsjon, ble jeg overveldet og forvirret. Forfatteren tar et svært personlig oppgjør med den dominerende forestillingen om at adopsjon er en vinn-vinn. Hun beskriver adopterte som leter etter svar på hvorfor de er adoptert bort, at mange finner at de ikke er hittebarn slik det står i adopsjonspapirene. I stedet har de blitt adoptert fordi de hadde feil kjønn (jente), fordi deres biologiske mødre er alenemødre, fordi familiene deres er fattige, eller kanskje fordi foreldrene er blitt overtalt til å gi fra seg barnet sitt for adopsjon.

Hun er sint over å erfare at det å være adoptert er en livslang prosess. Hun er sint på adoptivforeldre som stiller seg i veien for at den adopterte søker mot sitt biologiske opphav. Da jeg leste dette, stilte jeg meg selv spørsmålene: Står jeg i veien for min sønns identitetsarbeid? Er han i virkeligheten tvangsassimilert? Har jeg bidratt til å skjønnmale utenlandsadopsjon? Disse spørsmålene gjorde samtalene mellom sønnen min og meg mer krevende, men hjalp meg til å lytte uten å fortolke, selv om det også gjorde vondt.

I dokumentarfilmen Forget Me Not (2019) setter Sun Hee Engelstoft et sylskarpt lys på skjebnene til unge ugifte kvinner som sjelden – om noen gang – er blitt hørt. Filmskaperen ser de unge koreanske kvinnene som befinner seg på et mødrehjem på øya Jeju. Stillferdig følger hun dem gjennom svangerskapet, frem til fødselen, og viser hvordan de unge mødrene overtales og tvinges, en etter en til å gi fra seg barnet.

Da jeg så denne filmen sammen med min nå 24 år gamle sønn, var det stille mellom oss. Jeg husker særlig en scene hvor sosialarbeideren fra Holt Children’s Services kommer for å hente ett av barna, mens den unge moren vegrer seg, gråter, ber. Vi ser følget haste av gårde til flyet som skal til Seoul. Sosialarbeideren med barnet tett til brystet og over skulderen bærer hun den lille blå vesken med barnets få eiendeler.

Et mangfold av adopsjonsfortellinger 

Motivert av samtalene med min sønn, arbeider jeg med et bokprosjekt hvor jeg også har samtalt med andre som er adoptert fra Sør-Korea. I nær 30 samtaler finnes innsikt i hvordan utenlandsadopsjon og adopsjonsstrukturer er fylt av dilemmaer, og her finnes forskjellige historier og opplevelser, både gode og smertefulle. Alle fortellingene er like sanne for dem det angår, men fortellingene kan også bidra til å belyse det kollektive ansvaret som utenlandsadopsjon innebærer. 

Barna vi en gang adopterte, bærer gjennom hele livet med seg at de er adoptert. Det hviler derfor på oss foreldre å stille opp i samtalen og ta den smerten som måtte komme. 

Artikkelen ble først publisert som kronikk 21. januar 2022 på morgenbladet.no under tittelen Er utenlandsadopsjon virkelig til barnets beste?  

Referanser:  

Howell, Signe (2009). The kinning of foreigners. Transnational adoption in a global perspective. Oxford: Berghan Books 

Langvad, Maja Lee (2015). Hun er vred. Et vidnesbyrd om transnational adoption. København: Gladiator 

Lee, Kyung-eun (2021). The Global ‘Orphan’ Adoption System: South Korea's Impact on Its Origin and Development.  Seoul: KoRoot Publication  

Leirvik, Mariann m.fl. (2021). Rasisme, diskriminering og tilhørighet blant utenlandsadopterte i Norge. NIBR-rapport

Torgersen, Leila m.fl. (2021) Bedre føre var og etter snar. Utvelgelse og oppfølging av adoptivfamilier: Erfaringer og anbefalinger. FHI-rapport 

Tekst: Høyskolelektor Kristin Molvik Botnmark ved Institutt for ledelse og organisasjon, Høyskolen Kristainia 

Vi vil gjerne høre fra deg!    

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.