Når ingen er sjef og ingen er ansatt

KUNNSKAP KRISTIANIA: Trender og fremtid

Hello, I am Tatiana, I am 36 years old and live in Oslo. Ifølge nettsiden Care.com skal hun ha 100 kroner timen. Hun kan passe barn, aktivisere utviklingshemmede eller dusje gamle, skriver hun og hun har fem stjerners rating. Er dette fremtidens arbeidsliv, eller er det digital sosial dumping? 

Da ordet «delingsøkonomi» kom inn i språket, forbandt nordmenn det gjerne med Uber og Airbnb. På Airbnb kan du leie private rom og leiligheter over hele verden, etter å ha lest hvordan andre leietakere vurderer vertskapet og boligen.  

Både Airbnb og bildelingstjenester som Nabobil og Hyre handler om effektiv kobling mellom kunder og eiere av kapitalvarer. Denne artikkelen handler om effektiv kobling mellom kunder og eiere av arbeidskraft.  

Uber er verdens største selskap for persontransport, men de eier ikke biler og hevder at de ikke har en eneste ansatt sjåfør. De er blitt en utmerket taxi-tjeneste, men også et selskap som anklages for grov underbetaling og utnyttelse av sjåførene.  

Brutalisering av arbeidslivet 

«På den ene siden får forbrukerne bedre tjenester, men på den andre siden skaper plattformene brutalisering av arbeidslivet», skriver Arne Krokan i boken Deling, plattform, tillit ‒ perspektiver på delings- og plattformøkonomi.  

Plattform-teknologien fungerer i en større sammenheng. Andelen folk som jobber, men ikke har fast jobb, har vokst i den vestlige verden. De kalles prekariatet. Begrepet er satt sammen av ordene «proletariat» og «prekær»: de som selger sin arbeidskraft, men aldri er trygge for sin inntekt.  

Prekariatet har korttidskontrakter eller er ringevikarer, frilansere og «konsulenter». Og de er det permanent. De veksler mellom arbeid og trygd, og ingen av delene er varige. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted som gir midlertidig jobb. 

Det tilforlatelige ordet «delingsøkonomi» skjuler en måte å fordele arbeid på som i seg selv kan gi dårligere arbeidsforhold. De fleste forskere, både i Norge og utlandet, er enige i at ordet «delingsøkonomi» ikke passer på arbeidsplattformene. Ordet «formidlingsøkonomi» er bedre på norsk, og selve arbeidet kan heller kalles plattformarbeid. 

Hva er egentlig plattformarbeid? 

For å forstå hva plattformarbeid er, må vi først forstå hva den tradisjonelle ansettelsen er.  

Et vanlig arbeidsforhold, som ansatt i en bedrift, er et topartsforhold mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver. Det er arbeidsgiver som finner kundene som arbeidstaker skal betjene, og det er arbeidsgiver som bærer risikoen for hvor mye arbeid kundene etterspør til enhver tid.  

Plattformarbeidet, derimot, er et trepartsforhold der arbeidstaker og kunde finner hverandre direkte gjennom en IT-plattform, for eksempel en app. Bedriften som mellomledd, med sjefer av kjøtt og blod, er ikke lenger nødvendig. Den som eier plattformen, definerer seg gjerne som en teknologileverandør, ikke arbeidsgiver. Sjefen er blitt en algoritme. Og dermed begynner forviklingene. I den norske arbeidslivsmodellen er jo hele fundamentet for arbeidstakers rettigheter at det finnes en arbeidsgiver. 

Usynlige arbeidsvilkår 

En Uber-sjåfør bestemmer selv når han vil jobbe. Når han setter seg i bilen, legitimerer han seg først gjennom appen. Deretter mottar han turer, og har 30 sekunder på seg til å si ja eller nei. Han får oppgitt passasjerens navn, henteadresse og «rating», men ikke hvor passasjeren skal.

I teorien kan sjåføren si nei til turer der passasjeren har dårlig rating, men dette skjer nesten aldri. Passasjerene rater også sjåførene, og på et gitt (lavt) nivå av rating vil sjåføren falle ut av appen. Neste gang han vil kjøre, får han rett og slett ikke logget seg inn. Ubers teknologi styrer «flåten» av biler mer effektivt enn de fleste drosjesentraler.

Amerikanske forskere har funnet at kapasitetsutnyttelsen er 38 prosent mer effektiv enn i de vanlige drosjesentralene. Ved mange kunder og få sjåfører skrus prisene opp automatisk; det er dette som kalles «dynamisk prising». Sjåførene trekkes altså til et område fordi de får bedre betalt, men de vet aldri hvor eller når dette skjer. 

Vilkårene for jobben er altså ikke synlige for sjåførene. Og her er vi ved et av de viktigste negative trekkene ved plattformarbeid. Algoritmen er hemmelig, også for dem som jobber for den. Lønna settes ensidig av app-eieren (Uber), uten forhandlinger, ja faktisk uten at sjåførene kan ha noen mulighet til å forstå hvordan utregningen av lønna vil skje. Det er svært langt fra reglene i den norske arbeidsmiljøloven der retten til informasjon og medbestemmelse er en av hovedpilarene, og der lønna jevnlig skal forhandles innen gitte frister gitt i lov og avtale. 

Oppsummert: Uber opptrer som den første og største av svært mange «arbeids-apper»: a) De kobler tjenesteyter og kunde med lavere transaksjonskostnader enn det som er vanlig i bransjen, b) algoritmen som styrer det hele, er ikke kjent for dem som jobber for den, og c) plattformeier hevder at de kun leverer teknologi, og dermed ikke har arbeidsgiveransvar. 

Skjermbasert plattformarbeid 

Sjåførtjenester, hundepass, dagmamma, flytting og bæring har en ting felles: De er stedsbasert. Det samme er budtjenester som Wolt, JustEat og Foodora, som blant annet bringer restaurantmat hjem til folk. 

Skjermbasert arbeid, derimot, kan utføres hvor som helst i verden. På verdensbasis sysselsetter skjermbasert plattformarbeid mange titalls millioner mennesker og har potensial til å skape kraftige endringer i arbeidsmarkedet. 

Online Labour, eller iLabour som det også kalles, er arbeidere som aldri møtes, som ikke er organisert og som konkurrerer globalt om timeprisen på enkle online arbeidsoperasjoner. På plattformer som Amazon Mechanical Turk, Upwork, Fiverr, Freelancer, Guru og PeoplePerHour kan du få kjøpt alle former for online arbeidskraft. De største tilbyderlandene er India, Bangladesh og USA. 

Spøkelsesarbeidere 

The Online Workers Index overvåker alt hjemmebasert online-arbeid i verden. Upwork er trolig smørsiden. De store plattformene som benyttes av Google, Facebook og Amazon, er mer brutale.  I boken Ghost Work avslører forfatterne den store, skitne hemmeligheten om «artificial intelligence»: Amazon, Google og Microsoft virker så smarte bare fordi algoritmene deres mates døgnet rundt av billig, menneskelig arbeidskraft. Disse «spøkelsesarbeiderne» utfører det som på engelsk kalles «piece-work» ‒ enkle, gjentagende, bittesmå arbeidsoppgaver i rasende fart.  

En indisk kvinne logger seg på om morgenen når barna er sendt til skolen, gir en pris til auksjonen om arbeidskraft og sorterer så penis-bilder i rekordtempo og får stykkpris-betalt. Penis-bilder? Ja, for eksempel. Facebook luker jo automatisk ut alt som ligner på en dick-pic. Men en gang iblant er det ikke en penis, men en banan, eller en tommel. Det er dette den indiske kvinnen kontrollerer. Og hun er en av millioner som jobber på denne måten. 

Andre kan tilpasse logoer i sanntid når en kunde skal lage en google-annonse, eller bekrefte at en Uber-sjåfør er den han er, ved identifisering, selv om han kanskje tok skjegget kvelden før. Hver gang AI-maskinen trenger hjelp, fyker «piecen» av arbeid til et menneske som sitter et sted i et hjørne av soverommet sitt og jobber for luselønn. Det er disse som utgjør en «new global underclass» ifølge forfatterne av Ghost Work. 

Storstilt digitalisering 

Plattformarbeidet har utviklet seg fra å være dominert av enkel tjenesteyting (som bud- og sjåførtjenester) til å bli en del av store bedrifters arbeidskraft-pool.  Når stadig mer arbeid organiseres gjennom digitale plattformer, blir ordet «plattformarbeid» snart like avleggs som «delingsøkonomi» er i dag.  

Fortsatt finnes det budfirmaer som fordeler jobber om morgenen ved å snakke med sjåførene. Når all verdens store transportselskaper har implementert plattformdistribusjon av arbeid, og mindre selskaper kan leie den samme teknologien, vil det gammeldagse budfirmaet bli priset ut av ethvert oppdrag. Og hva er da vitsen med å ha sjåførene ansatt? «Contracting», altså å kjøpe tjenesten fra sjåfører som er næringsdrivende, er mer nærliggende. Plattformene i sin råe og uregulerte form har kraft til å endre arbeidslivet slik vi kjenner det. «Når barna mine blir voksne, vil begrepet «fast jobb» være dødt», sier professor Rachel Botsman i et intervju med Arne Krokan. 

Fellesnevneren er altså at plattformene senker transaksjonskostnadene mellom kjøper og selger av arbeidskraft: Men der stopper også likheten mellom de mange, nye plattformene.

Den nordiske modellen modererer 

Mens Care.com foreløpig ser ut som ren digital sosial dumping, er en annen plattform for omsorgsarbeid, Nyby.no, en lovlydig og innovativ samarbeidspartner for norske kommuner. Mens sykkelbudene i Wolt og JustEat er næringsdrivende, er om lag halvparten av Foodoras syklister ansatte med tarifflønn. Weclean og Freska definerer seg som ordinære renholdselskaper, selv om pressen gjerne har omtalt dem som en del av delingsøkonomien. Disse to selskapene har ansatte med tarifflønn.  

Vaskehjelp.no, derimot, definerer seg selv som et plattformselskap som kun kobler næringsdrivende med kunder. Her viser kombinasjonen av norsk lovgivning (allmengjøring av tariffavtale) og moderne teknologi seg som en vinneroppskrift: Appen gjør at det er umulig å avtale lavere betaling enn tarifflønn. Kunde og renholder kan altså avtale høyere lønn i appen, men ikke lavere. Teknologileverandøren vaskhjelp.no tar seg av momsen, yrkesskadeforsikring og oppdragsforsikring. For en næringsdrivende er tarifflønn, ment for arbeidstakere, fortsatt lavere enn reell tarifflønn, men det er tross alt mye bedre enn svart arbeid. Fordi all betaling går gjennom appen, lar det seg altså gjøre å hvitvaske hjemmevaskemarkedet, som i alle år har vært dominert av svart arbeid.  

Det særegne med appenes inntreden på det nordiske arbeidsmarkedet er at flere av dem erkjenner at de er arbeidsgivere, ikke bare teknologileverandører. «Slik modererer den nordiske modellen de mest brutale elementene i plattformene», forklarer Fafo-forskeren Kristin Jesnes. Nettopp fordi Foodora-syklistene var ansatte, ikke næringsdrivende, kunne de gå til streik, oppnå stor sympati for saken sin og ende opp med bedre betingelser. Selskapet Wolt, som er Foodoras største konkurrent, har næringsdrivende syklister. Her går plattformeieren inn for at de næringsdrivende får rett til å organisere seg og inngå tariffavtaler. Også dette må sees som en nordisk variant av det å være plattformeier. 

Lovendringer på vei 

I desember 2021 la EU-kommisjonen fram et lenge bebudet forslag til nytt regelverk. 

for app-arbeiderne.  Noen måneder tidligere, i juni 2021 kom Fougner-utvalget med sin NOU 2021:9 om fremtidens arbeidsliv i Norge. Begge foreslår lovendringer som vil styrke app-arbeidernes situasjon. Vi kan altså forvente lovendringer, både i EU og i Norge i løpet av ikke alt for lang tid. 

Teknologien i seg selv er verdinøytral. Om plattformene blir til velsignelse eller ødeleggelse, er opp til oss selv, som velgere i demokratiske samfunn med rett til frie valg, fri forskning og fri fagorganisering. 

Er det mulig å få med seg det beste i teknologien ‒ de lave transaksjonskostnadene ‒ med det beste i norsk arbeidsliv?  Jeg er forsiktig optimist og tror på de små skritt og stadig politisk tilpasning og regulering.  

Referanser: 

Denne formidlingsartikkelen er et redigert og oppdatert utdrag fra Ørjasæter, Elin (2021): Digital sosial dumping? Bokkapittel i antologien Den digitale hverdagen, utgitt av Norges tekniske vitenskapsakademi (NTVA). 

Line Eldring og Elin Ørjasæters bok Løsarbeidersamfunnet. Cappelen Damm Akademisk fra 2018 kommer i ny og oppdatert utgave våren 2022. 

Jesnes, Kristin (2019): «Employment Models of Platform Companies in Norway: A distinctive approach». Nordic journal of working life studies, Volume 9. 

Denne formidlingsartikkelen er skrevet for temautgaven av Kunnskap Kristiania -fremtid og trender som ble lansert 15. februar 2022. Du kan bestille trykt versjon av magasinet på epost: kunnskap@kristiania.no. Du kan også lese magasinet som e-magasin.

Vi vil gjerne høre fra deg!   

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.