Klangfulle rom gjør noe med måten vi spiller musikk

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Musikkvitenskap

Se for deg et improviserende rockeband, vant til å spille høyt i tradisjonelle musikkrom hvor lyden og omgivelsene er under kontroll. Plasser bandet i et ekstremt stemnings- og klangfullt rom, hvor lyden er langt vanskeligere å styre. Hva skjer med samspillet og musikken?

I juli 2017 besøkte bandet mitt SVK Emanuel Vigelands museum. Vi ville gjøre en innspilling i utradisjonelle omgivelser. Det viste seg at omgivelsene påvirket måten vi spiller på i langt større grad enn vi hadde forventet. Det var spesielt tre ting som endret seg; 1) tempoet ble trukket ned, 2) samspillet dreide seg mot sekvensielle fremfor simultane utvekslinger, og 3) musikken og samspillet speilet metaforene som preget rommet.

Et ekstremt klangfullt rom

På Slemdal i Oslo ligger Emanuel Vigelands museum i bygget som også er kunstnerens mausoleum og siste hvilested, Tomba Emmanuelle. Bandet SVK, som i tillegg til meg på gitar, består av Kristian Mäkinen på trommer og Håkon Nybø på bass og synth ankom mausoleet med bilen fullastet av utstyr. Sammen med tekniker Nora Fiona Eriksen tilbragte vi en halv dag her med innspilling av improvisert samspill.

Tomba Emmanuelle er en massiv mursteinsbygning, helt uten vinduer. For å komme inn til hovedrommet måtte vi passere gjennom en dør som er kun omtrent halvannen meter høy. På en hylle over døren, inne i hovedrommet, står urnen med asken av Emanuel Vigeland – et voksent menneske kommer seg altså ikke inn uten å bøye hodet for stedets skaper og hans siste hvilested.

Inne i det store, kirkeromsaktige hovedrommet ble vi møtt av mørk granitt på gulvet, kun dunkel belysning og Vigelands ‘opus magnum’ - fresken Vita som dekker de fulle 800 kvadratmeterne med vegg og tak. Nakne kropper i het omfavnelse, spedbarn, skjeletter, og bilder med religiøse overtoner omga oss på alle kanter. Det lukkede rommet som kun består av harde, glatte flater gir Tomba Emmanuelle sin kanskje mest kjente attributt; en etterklangstid på opp mot 20 sekunder! Til sammenligning har operaen i Bjørvika rundt to sekunder og Nidarosdomen omtrent fem sekunder.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Hver eneste lille lyd man lager – skritt, sukk, klær som gnisser - forsterkes av rommet og henger igjen i det som føles som en evighet. Den ekstreme akustikken sammen med en dempet belysning og det dramatiske kunstverket skaper en helt spesiell ramme for musisering.

At etterklang påvirker musikkutøvelse er ingen hemmelighet for musikkprodusenter og utøvere. I mitt doktorgradsarbeid har jeg intervjuet en rekke produsenter og musikere. Flere av disse viser til erfaringer hvor bruken av kunstig etterklang har hatt en direkte påvirkning på sluttresultatet. Produsenten Audun Strype fortalte at han aktivt justerte mengden klang musikere hørte i hodetelefonene under innspilling – dersom musikerne var «litt for frempå» kunne han skru opp klangen, for derved å få musikerne til å spille langsommere (eller «mer legato», som han ordla seg).

Metaforenes rom

Tomba Emmanuelle representerer både gjennom sine akustiske egenskaper, romgeometri, kunstverk og andre faktorer en rekke metaforiske konsepter, for eksempel evighet, guddommelighet, refleksjon, andektighet, introspeksjon og død.

Arkeolog Petter Snekkestad skrev i en artikkel i 2017 om likheter mellom Tomba Emanuelle og rituelle rom som middelalderens steinkirker og steinaldermenneskets grotter. Han påpeker at det eneste stedet folk flest hadde erfaring med etterklangstid av vesentlig varighet - fra urmennesket og helt opp til det 20. århundre - var i forbindelse med (hovedsakelig religiøse) ritualer.

Gjennom boken Metaphors We Live By fra 1980 viste professorene George Lakoff (lingvistikk) og Mark Johnson (filosofi) at språket vårt ikke bare benytter metaforer som et virkemiddel, men at vi faktisk er helt avhengige av metaforiske konsepter for å kunne kommunisere, tenke abstrakt og løse problemer. Nye metaforer setter oss i stand til å tenke nye tanker, og metaforene som omgir oss påvirker vår kognitive aktivitet.

Så hva skjedde med musikken i møtet med metaforene og den altomsluttende akustikken?

Tempoet gikk ned, og notene ringte lengre

Sammenlignet med når vi driver med improvisert samspill på øvingsrommet eller i studio var det flere påtagelige forskjeller. Flere av disse kan forklares ut fra akustiske forhold, men absolutt ikke alt.

Først og fremst gikk tempoet ned, både i form av den opplevde pulsen, hvor raskt musikken utviklet seg og med tanke på hendelsestetthet – hvor mange anslag eller noter som skjer innenfor et gitt tidsrom. Det sistnevnte elementet henger tydelig sammen med akustiske forhold – når etterklangen øker i lengde blir det naturlig å la hver note eller hvert anslag ringe lenger før den neste.

Musikken samspiller med metaforene

Det er likevel ingenting ved akustikken som skulle tilsi at vi bruker mer tid i mausoleet enn i andre rom på å utvikle komposisjonene gjennom improvisasjon. Det er derfor interessant å gripe til de metaforiske aspektene ved Tomba som forklaringsmodell.

Rommet og bygget inviterer til introspeksjon og refleksjon. Det å dvele lenger ved et musikalsk tema - virkelig undersøke det gjennom samspill - kan sees som et musikalsk svar til denne invitasjonen. At vi i langt større grad også hadde et sekvensielt samspill fremfor simultant speiler også noe av det samme. Men dette har også en rent fysisk side som henger sammen med akustikken; dersom alle spiller samtidig blir det fort grøtete, utydelig og rett og slett for mye lyd. Likevel er nettopp dette – støyende kaos – et virkemiddel vi under normale omstendigheter ofte omfavner, men altså i stor grad unngikk under innspillingen i mausoleet.

Omgivelsene påvirker

Oppsummert mener jeg altså at det ikke holder å se til akustikken for å forklare endringene i samspillet vårt, og den musikken vi skapte under innspillingen i Tomba Emanuelle. De metaforiske konseptene som legemliggjøres av rommet og bygningen finner sine klare motsvar i det musikalske. På enkelte områder endres til og med de estetiske valg vi som band normalt gjør, slik som når vi avstår fra det «støyende kaoset».

Metaforer for ‘evighet’, ‘død’ og ‘introspeksjon’ legemliggjøres også i mausoleet. I vårt samspill fant disse sine musikalske motsvar i langsommere utvikling, forlenget dveling ved eller utforsking av musikalske ideer, og til slutt, bevisst bruk av rommets klang som kompositorisk virkemiddel. Metaforene ‘refleksjon’ og ‘andektighet’ ble musikalsk besvart gjennom det sekvensielle samspillet og at vår oppmerksomhet overfor hverandres var enda sterkere enn normalt. Metaforen «refleksjon» gjorde altså at bandet som enhet opptrådte mer refleksivt.

I sum mener jeg at altså at endringene i både samspillet vårt og musikken vi skapte er et resultat av både de fysiske forholdene i mausoleet – akustikken – og de metaforiske konseptene som Tomba Emmanuelle legemliggjør, og at disse metaforene finner direkte motsvar i vårt samspill.

Denne formidlingsartikkelen er basert på doktorgradsstipendiat Claus Sohn Andersens innlegg på Symposium AR@K22: Improvisation - Risks. Responses. Rewards,  som går av stabelen på Høyskolen Kristiania 15. mars 2022.

Referanser:

Petter Snekkestad, ‘The Cave and Church in Tomba Emmanuelle. Some Notes on the Ritual Use of Room Acoustics.‘, Journal of Sonic Studies, 15 (2017) https://www.researchcatalogue.net/view/411373/411374/0/0

George Lakoff & Mark Johnson, Metaphors We Live By (1980), University of Chicago Press

Tekst: Doktorgradsstipendiat Claus Sohn Andersen, Institutt for musikk, Avdeling for kunst design og medier ved Høyskolen Kristiania

Vi vil gjerne høre fra deg!      
   
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.