Når sangeren finner meningen bak ordene, oppstår egenart og særpreg i musikken

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Undertekst i sang 

- Det viktigste for en vokalist er å beholde sanggleden og høres troverdig ut. Det handler om å vende oppmerksomheten bort fra seg selv og egen prestasjon, og rette den mot teksten, musikerne, musikken og publikum, sier Anne-Marie Giørtz, nyslått professor i sang ved Institutt for musikk ved Høyskolen Kristiania.  

Ønsket om å formidle meningen bak ordene, det som ligger mellom linjene, har vært den røde tråden i Giørtz sitt musikalske virke. Det kan handle om å formidle en stemning, følelse, historie, farge eller et bilde. Altså det som professoren snakker om som undertekst.   

Hun henter et eksempel fra dagligtalen: Jeg må gå, jeg må gå, jeg må gå, jeg må gå. 

- Det er de samme ordene som ligger i tre uttrykkene. Men måten jeg sier det på, og ikke minst hvor jeg legger trykket, tydeliggjør hva jeg har lyst til å fortelle, sier hun.  

I sangen kan det være en tekst som er en kjærlighetserklæring. Synger du til barnet ditt, en mann eller kvinne du er heftig forelsket i, kanskje en du ikke kan få, eller noen som ligger for døden? Uttrykket og formidlingen av tekst og melodi vil bli forskjellig.  

Skuespillerens metode 

Begrepet undertekst har hun hentet fra teaterverdenen. På 80-tallet medvirket Giørtz som musiker og skuespiller på en rekke produksjoner ved blant andre Teater Ibsen (tidligere Telemark Teater), Det norske teater og Oslo Nye Teater.  

På teaterscenen oppstår underteksten gjennom skuespillerens fortolkning av rollen. «I den ferdige forestillingen kommer ordene fra dikteren, men underteksten fra skuespillere. Det er derfor folk går i teateret, ellers kunne de like godt sitte hjemme og lese stykket», skrev den russiske skuespilleren og teaterregissøren Konstantin Stanislavskij, som står bak begrepet.   

Men det var en av de faste komponistene ved Telemark teater, Guttorm Guttormsen, som gjorde Giørtz oppmerksom på betydningen av å kunne formidle en tekst og et budskap. 

- Jeg var lenge avhengig av noter, spesielt da jeg spilte instrumenter som saksofon og piano. Det vil si at jeg opplevde at jeg ikke «eide» musikken. En måte å beskrive det på er at musikken ikke gikk gjennom hjertet, i poetisk forstand, men rett fra øynene og hjernen til fingrene, forklarer hun.  

Det vi på norsk kaller å kunne et musikkstykke «utenat», heter på engelsk «to know it by heart». Det engelske uttrykket, som poengterer at du skal kunne det med ditt hjerte, var noe hun savnet i sin egen musisering.  

- Da jeg gikk inn i jazzverdenen forstod jeg at det meste av musikken var improvisert i øyeblikket. Det fascinerte meg. Jeg opplevde at jazzmusikerne eide musikken sin på en helt annen måte enn det jeg gjorde når jeg spilte mine klassiske stykker. Jeg opplevde et større rom for frihet og egen tolkning. Her var det et poeng at hver utøver hadde sitt eget sound og identitet, erindrer hun.  

Hun påpeker at skuespillere går inn i en rolle og spiller en annen person. Men på konsertscenen fremstår som regel en vokalist som seg selv. For at fremføringen skal være mest mulig troverdig, må sangeren kunne gå inn i, og mene det som synges.  

- Det å legge vekt på hva det er jeg ønsker å fortelle, og legge energien i det, gir et annet uttrykk enn når oppmerksomheten ligger på at jeg skal synge riktig og bra teknisk, sier Giørtz. 

Inderlighet og tilstedeværelse 

Hun mener selve kreativiteten ligger i underteksten. Det er her musikken skapes, og det er her vokalisten finner sin egenart.  

- Det er selvfølgelig fint å forske på stemmen, utvide vokabularet og bli bedre teknisk. Også det vil gjøre deg til en bedre sanger. Men det er dem som finner sin egenart, som stoler på seg selv, og som er både inderlig og til stede, som blir virkelig gode formidlere og sangere, sier hun.  

På mange måter er undertekst også tett knyttet sammen med improvisasjon. I klassisk instrumentalmusikk avsluttes ofte en sats med en såkalt kadens, hvor solisten spiller alene. Opprinnelig var slike partier improvisert, men allerede i Wienerklassisismen begynte komponister å skrive dem ut, påpeker hun. I disse improviserte kadensene kunne solisten formidle sin egen energi og kreativitet. 

Når ingen er hjemme 

Det å kunne improvisere, kjenne sin egenart, og dermed tørre å være fleksibel i framføringen er også et nyttig verktøy for vokalister som ofte skal fremføre de samme sangene utallige ganger. Det kan være flere konserter på en dag, eller turneer som varer i uker og måneder.  

- Min teknikk er å tenke meg inn i dagen i dag, og bruke ferske, personlige referanser inn i sangen. Da skaper jeg nye bilder, tar innover meg de ulike publikummene som møter oss, og formidler ulike følelser. Kanskje får teksten en annen undertekst enn dagen før, som for eksempel en mer vemodig tolkning.  

Autopiloten er vokalistens største fiende:  

- Da er ikke lyset tent, ingen er hjemme i huset. Det merker publikum, sier Giørtz.   

(Artikkelen fortsette under bildet)

Skaper vibrasjoner i hjernen 

I møtet med studentene på Institutt for musikk er derfor undertekst en viktig del av undervisningen.  

- Jeg er nok mer opptatt av å finne frem til studentens særpreg og særegne fingeravtrykk enn av virtuositet på instrumentet. Jeg legger mer vekt på evnen til å levere enn å imponere. Jeg jobber sammen med studentene for at de skal utvikle seg best mulig ut ifra eget potensiale, sier hun. 

For noen studenter tar det tid. De tenker at en sangtime først og fremst skal gjøre dem bedre i stand til å synge høyt og lavt, sterkt og svakt. Mange har ikke noen konkret idé om hva det er de skal synge, ifølge Giørtz. Det blir som en snekker som har alt av verktøy, men uten anelse om hva verktøyet skal brukes til.  

- Det er selvfølgelig best også å ha gode verktøy. Men tanken om å ha de riktige verktøyene tar ofte overhånd. Som sanger bør man være mer opptatt av hvorfor enn hvordan. Det blir ikke bra når man synger bare for å vise verktøyet, sier hun.  

Publikum kan bli imponert over gode verktøy, men de blir ikke berørt. Giørtz mener at det flotte med sang er at sangen har en ekstra dimensjon i forhold til det å snakke. Musikken appellerer til flere deler av hjernen, og gir flere impulser som skaper vibrasjoner.  

- I begravelser kan det for eksempel ofte være sånn at folk lytter til talene, men det er først under det musikalske innslaget at tårene begynner å trille, sier hun.  

Musikken virker i så måte forløsende. Musikk brukes i alle kulturer for å uttrykke glede, sorg og en rekke følelser derimellom. Musikken appellerer både til kroppen og intellektet – emosjonelt og fysisk.  

- Å få være midt i dette som sanger er fantastisk, sier hun.  

Hjelp til selvhjelp

I undervisningen bruker Giørtz også medisinsk qigong som verktøy i forbindelse med konsentrasjon, kreativitet, forberedelse til fremføring og for å håndtere angst.  

Qigong er en kinesisk treningsmetode for å sette energi i bevegelse. Gjennom sakte bevegelser og en bevisst oppmerksomhet skal den indre muskulaturen styrkes, blodsirkulasjonen øke, og utøveren finne både fysisk og psykisk balanse. Selv trener hun metoden hver dag. 

– Vi har en tendens til å overfokusere på den fysiske effekten, men metoden gir også økt livsgnist, gjør oss kreative og bedre i stand til å håndtere mentale utfordringer som nervøsitet, sier Giørtz.  

Hun begynte å trene qigong etter at hun ble syk i en svært hektisk periode av livet som småbarnsmor med tre forskjellige jobber og mye reisning. I tillegg var ektemannen, gitaristen Eivind Aarset, mye bortreist på turné. Etter et opphold på sykehus ble hun raskt frisk etter at hun fant roen og energien i qigong-treningen. Det var også da hun begynte å skrive musikk selv, og stole mer på egen kreativitet. 

-  I qigong henter jeg energi og jobber med mitt mentale fokus. Gjennom de sakte bevegelsene jobber vi med kjernemuskulaturen, som sangere må ha god kontakt med. Treningen er et viktig verktøy for meg for å holde kroppen min, og derav instrument ved like, sier hun. 

En ting er den fysiske gevinsten av treningen. En annen er at hjernen får rom til å slappe av for å ta imot ny kunnskap.  

- Lekenhet, det å tørre å ta feil, dumme seg ut og la det flyte uten å la seg arrestere, er viktig for en kunstner. Jeg forsøker å bruke undervisningen til at studenten skal stole på egen kreativitet og improvisasjon. På den måten kan qigong være en av veiene inn til å finne underteksten og gjennom den, sin egenart, sier Giørtz.  

Tekst: Tove Rømo Grande, seniorrådgiver i forskningskommunikasjon, Avdeling for forskningskommunikasjon og innovasjon, Høyskolen Kristiania.  

Vi vil gjerne høre fra deg!       
    
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.