Synet på tid kan ha stor betydning for organisasjoners utvikling

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Organisasjoners utvikling

Hva er tid? Er det nærmest et komplett mysterium, som fysikeren Carlo Rovelli sier? Litteraturen og forskningen har frem til nå ikke forklart hvordan tiden egentlig fungerer. Matematikeren Isaac Newton fant ingen lov som skilte mellom fortid og fremtid, heller ikke de kvantemekaniske ligningene til Heisenberg, Schrødinger og Dirac. Selv ikke Albert Einstein kunne formulere en ligning som forklarte fortid og fremtid. 

Tiden i endring 

I organisasjonen kan tid sees på som historiske hendelser, avgjørende beslutninger og fremtidige mål, visjoner og strategier. Alt i organisasjonen er knyttet til tid: arrangere møter, overholde tidsfrister, formulere strategier og lage rapporter. I tradisjonell organisasjonsteori er tidsbegrepet basert på en lineær forståelse. Dette betyr at all utvikling er en rasjonell prosess, som kan planlegges, styres og kontrolleres. Tiden er kronologisk, det grekerne kaller Khronos. 

Klokkens regelmessighet var en metafor for universet. På et tidspunkt har klokken sluttet å være et spørsmål. I stedet har det blitt svaret. 

Fremveksten av industrialisering, oppfinnelsen av klokken og arven etter Frederic Taylors Scientific Management har gjort Kronos til det rådende perspektivet på tid. Den danske forfatteren Peter Høeg beskriver det slik: Klokkens regelmessighet var en metafor for universet. På et tidspunkt har klokken sluttet å være et spørsmål. I stedet har det blitt svaret. 

Tiden i organisasjonen 

Fenomenet tid dukker opp i organisasjonsteorien med jevne mellom. Her innordnes det pent og pyntelig det dominerende syn om hvordan vi tenker om organisasjonen; et spatialt objekt med definerte grenser, hvor ledere kan befinne seg både innenfor og utenfor de systemer de selv har skapt, lineære årsaks- sammenhenger og tendensen til å separere fenomener til variabler. Vi hevder at vi også ser på tid i samme perspektiv, som noe uavhengig av alt annet, lineært og kronologisk. «Tiden» isoleres på en tidslinje, og vi konstruerer våre spørsmål, karriereplaner, modeller, håp og drømmer for både individet så vel som for organisasjonen rundt denne tidslinjen. 

Kairos – den rette tiden 

Det kan være andre perspektiver som kan gi økt innsikt. Vi kan se på organisasjoner som relasjoner og prosesser. I et radikalt prosessperspektiv er tid en pågående konstruksjon og rekonstruksjon. Når nåtiden skapes i samspill mellom mennesker, frembringes både tolkninger av fortiden og forventninger til fremtiden på samme tid. Grekerne kalte det Kairos, den rette tiden. Wittgenstein kalte dette for “the hurly burly of everyday life”.  

Den ene viser tilbake på den andre og dette danner grunnlaget for handlingen i nåtiden, det levende nå.

Organisasjonsteoretikeren Ralph Stacey kaller det det levende nå. Stacey ser på tid som en spirallignende bevegelse der tidligere hendelser kan forstås som et sett av erfaringer gjenfortalt i nåtiden, i lys av forventninger til fremtiden som mennesker skaper i nåtiden. I den levende nåtiden er fortiden og fremtiden ikke atskilt fra nåtiden. Det er i nåtiden vi kontinuerlig konstruerer fremtiden på grunnlag av begrensningene og mulighetene som har utviklet seg over tid som vår fortid. 

Ingen mystikk 

Med andre ord, fordi vi mennesker har en kapasitet til å samhandle med andre og fremkalle holdninger hos andre, kan vi inkorporere forventning i handlingen til nåtiden, og det inkluderer også umiddelbar rekonstruksjon av handlingers fortid, eller hukommelse om du vil, alt som grunnlag for å handle i det levende nået. Forventninger påvirker det vi husker til enhver tid, og det vi husker til enhver tid påvirker igjen nye forventninger.  

Den ene viser tilbake på den andre og dette danner grunnlaget for handlingen i nåtiden, det levende nå. Det er i den levende nåtiden at fremtiden blir konstruert. Den hverdagslige kommunikative interaksjon mellom mennesker har med andre ord stor betydning hvordan organisasjoner utvikler seg. 

Det er ikke noe mystisk i dette. Det er bare det at vi er så vant til å tenke fortid og fremtid som separate størrelser. 

Det som skjer her og nå 

Aksepterer vi ideen om det levende nå, betyr det at det ligger et stort potensial i det å delta og følge med på de hverdagslige samtalene i organisasjonen og være bevisst de rette øyeblikkene, Kairos. Dette fordrer at vi forlater spatiale forestillinger om organisasjonen som en ting eller system. Vi tenderer til å isolere organisatoriske fenomener fra sin opprinnelige sammenheng.  

I stedet for å lete etter faktorer som fremmer eller hemmer innovasjon, kultur, forandring eller hva det måtte være, bør vi kanskje se på den grunnleggende byggesteinen for organisert virksomhet; interaksjon mellom mennesker. Det som foregår, det det prates om, hvilke temaer som dukker opp eller forsvinner. Dette er en temporær forståelsesramme. Organisasjonen er prosesser, iterasjoner og bevegelse over tid.  

Lederen bør involvere seg i det som skjer her og nå. Vår involvering i nåtid er ikke lenger en endimensjonal prikk på en lineær tidsakse. De kommunikative handlinger har et transformativt potensial. Vi må være til stede her og nå. 

Referanser: 

Aasen, Tone Merethe og Amundsen Oscar, (2011) Innovasjon som kollektiv prestasjon, Gyldendal Akademisk.  
 
Pedersen, Birgitte (2019) being (on) time – our relationship with time and temporality in organisational practice, Murmuration – journal of Transformative Systemic pracise, Vol 1.  

Rovelli, Carlo (2011) Forget time-Essay written for the FQXi contest on The Nature of Time, Springer Science + Business Media.  

Stacey, Ralph (2001) Complex Responsive Processes in Organizations, Routledege. 

Tekst: 

Professor Asle Fagerstrøm, Avdeling for økonomi, innovasjon og teknologi og høyskolelektor Magne Johannessen, Avdeling for kommunikasjon, ledelse og markedsføring, begge ved Høyskolen Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!   

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.