Hva forventer vi av en komiker?

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Humorforskning 

Debatten mellom Gloria Andersen og komiker Dag Sørås engasjerer. Andersen skrev et innlegg i Aftenposten i kjølvannet av saken om at Atle Antonsen ble beskyldt for rasisme av Sumaya Jirde Ali. Sørås, som vikarierte for Antonsen i forrige uke, kalte Andersen en «fitte» fra scenen etter at hun som 16-åring i 2018 skrev et innlegg om krenkelser. 

I utgangspunktet mener jeg saken har ganske lite med humor å gjøre. Men det er interessant å observere at debatten i etterkant, også i denne avisen, har fokusert mye på både humorens funksjon og komikerens makt i dagens samfunn. Hvorfor er det slik? 

Vi forventer at deres humoristiske perspektiv er etisk «riktig», og at vi dermed kan le med god samvittighet.

Humoren har forandret seg gjennom årene. På samme måte har det også skjedd et paradigmeskifte relatert til komikerens rolle i samfunnet. Hva vi forventer av en komiker i dag er ikke det samme som før. 

Komikere har gått fra å være vitsefortellere til å fungere som samfunnskommentatorer. Gjerne med et tydelig moralsk ståsted. Vi forventer at deres humoristiske perspektiv er etisk «riktig», og at vi dermed kan le med god samvittighet. Det er flere grunner til at det er blitt sånn. 

Sexisme og rasisme på 70-tallet 

For å begynne et sted: Stand-up-sjangeren på 70-tallet var preget av en folkelig vitsekultur som gjerne benyttet seg av sexistiske og rasistiske stereotypier for å få folk til å le. 

I Storbritannia representerer den gubbete komikeren Bernard Manning denne tilnærmingen. Den får oss til å grøsse i dag.

Som en motreaksjon samlet en gjeng med komikere seg i «alternative comedy»-bevegelsen. Humoren skulle ikke være fremmed- og kvinnefiendtlig lenger. Den skulle være mer inkluderende, mer intellektuell og mer absurd. 

Og humoren skulle sparke oppover – fienden satt i Downing Street og het Margaret Thatcher. 

Selvironiens inntog 

I løpet av 90- og tidlig 00-tallet er komikere tydelig preget av postmodernismens ironi. Humoren handler om distanse – til sine medmennesker, samfunnets privilegier og gjerne også til seg selv.

Det forventes dermed også at komikere er selvironiske. 

Denne humoren blomstret også i Norge med blant andre «Team Antonsen» som protagonister. 

Komikere skulle ikke være empatiske, men kalde og smarte analytikere, som dekonstruerer det nye mediesamfunnet. Dette førte til høye seertall og stor kredibilitet. 

Man skulle hverken sparke oppover eller nedover, men helst i alle retninger. Samtidig var både komikere og publikum blitt mer medievant, og reality-TVs estetiske og etiske utfordringer påvirket også humoren. 

Varmere og mer følsom 

Det finnes mange flere kanaler, plattformer og formater som krever humoristisk innhold. Men også makthavere, komikerens naturlige antagonister, er blitt mer vant til å forholde seg til humorens premisser. De spiller derfor på lag med den. 

I de siste 20 årene er humoren blitt varmere og mer følsom, samtidig som den er blitt mer fragmentert. 

Humor og komedie brukes i mye større grad enn før i politisk kommunikasjon. Uansett om partiers lokallag bruker småpinlig revyhumor i valgkampvideoer, Sylvi Listhaug eller Trygve Slagsvold Vedum inviteres til å tulle med dagsaktuelle saker i «Nytt på nytt» eller Olaug Bollestad gjør seg morsom på Instagram – humor har en høy verdi og stor kulturell kapital i samfunnet vårt. Så mye faktisk at det kan skape utfordringer for komikere selv. 

Hvis også de som skal kritiseres, er med på spøken, mister ikke humoren da sin subversive og kritiske funksjon? 

Når komikere blir mektige 

Forfatteren Malcolm Gladwell har beskrevet fenomenet «satireparadokset»: Hvis Hillary Clinton selv dukker opp i en sketsj på humorshowet «Saturday Night Live», svekker dette også komikerens funksjon og relevans. 

Humor og makt utfordres enda mer når komikere selv blir mektige – når de blir del av kjendis- og kultureliten.

Så hører det også med at forholdet til humor og makt utfordres enda mer når komikere selv blir mektige – når de blir del av kjendis- og kultureliten.  

Store komistjerner som Dave Chappelle og Ricky Gervais og deres vitsing med minoriteter, spesielt transpersoner, har forandret oppfatningen om dem og hvordan de omtales i diskursen rundt humoren og komediens moral. 

Og vi trenger ikke engang å snakke om Louis C. K.s fall etter #metoo-avsløringene mot ham.

Komikere med stor innflytelse oppfattes i større grad som portvoktere som ikke bare bestemmer over tilgangen til bransjen, men som også setter agendaen angående hva det skal og kan tulles med, og hvordan det gjøres. 

Nettopp fordi det etiske klimaet vi for tiden befinner oss i, kjennetegnes av kulturkamper mellom «kulturessensialister» og «woke-kulturen» på ytterpunktene, krever vi at komikere kan plasseres ganske tydelig med tanke på deres moralske ståsted til enhver tid. 

Grensene mellom privatpersonen og scenepersonligheten blir mindre tydelig.

I tillegg utfordres komikere i mye større grad enn før til å reflektere over egen virksomhet. For eksempel i tusenvis av podkaster hvor det forventes at komikere forklarer seg og kontekstualiserer sitt eget humoristiske perspektiv. 

Sosiale medier gjør det ikke lettere 

Den multimediale tilværelsen på sosiale medier gjør det ikke nødvendigvis lettere for komikere heller. 

På en måte er det enklere å finne og nå frem til publikumet sitt. Men det er vanskelig å utvikle mer komplekse satiriske fortellinger eller innta mer ambivalente og krevende humoristiske perspektiver på et lite Tiktok-klipp. Også her må komikernes personlighet være ganske tydelig og helst ikke ambivalent. 

Grensene mellom privatpersonen og scenepersonligheten blir mindre tydelig.

Atle Antonsen representerer Norges komikerelite, men henger samtidig ikke helt med i tiden når det gjelder humoristisk tonalitet. 

Det er denne kompliserte og delvis betente konteksten i et globalisert mediesamfunn Atle Antonsen må forholde seg til når hans offentlige rolle stilles til disposisjon. Han representerer Norges komikerelite som dominerer humorformater på TV og står på scener over hele landet, men som samtidig ikke helt henger med i tiden når det gjelder humoristisk tonalitet. 

I tillegg virker det som at Antonsen og flere andre er blitt til symptomer på enda en kulturkamp, nemlig den mellom generasjonene. 

Og i debatten mellom «unge» Gloria Andersen og «gamle» Dag Sørås er det kanskje så kjedelig som at begge har rett? Hvis observasjonen min stemmer, og humor er blitt til en mye viktigere identitetsmarkør enn før, så står det automatisk mye mer på spill når vi møtes til debatt.

Og der blir også komikere iblant krenket. 

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 24.11.22 under tittelen: Hva forventer vi av en komiker? 

Vi vil gjerne høre fra deg!      
   
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.