Qatars politiske gambling

KRONIKK: Hans Erik Næss om fotball-VM og politikk

Det at Qatar søkte om fotball-VM i 2022 handlet lite om idrett.

I stedet kjøpte de en sikkerhetspolitisk forsikring og et verktøy for å bedre den nasjonale merkevaren.

Jakten på utenlandske investeringer og turister er ett mål. Innflytelse på geopolitikkens finere arenaer et annet.

Alt for å danke ut nabolandene som USA og Europas foretrukne brohode til Golf-regionen.  

Elendig sportsvasking

Samtidig er Qatars strategi risikofylt.

Forholdet til de andre medlemmene i Golfrådet, som domineres av Saudi Arabia, har vært ustabilt siden midten av 1990-tallet og var nær kollaps i 2017 som følge av blokaden mot Qatar.

Avsløringene av menneskerettighetsbrudd har ført til kritikk av landets styresett i stort, ikke bare det som er knyttet til VM.

Om Qatar driver «sportsvasking», har de gjort en elendig jobb.

Om Qatar driver «sportsvasking», det vil si å bruke glamorøse idrettsarrangementer for å sminke autoritære trekk, har de gjort en elendig jobb.  

Valg som PR-stunt

Et tegn på hvordan myndighetene i Qatar tenker, er valget av medlemmer til rådsforsamlingen, eller shura, i 2021.

Tidligere ble alle medlemmene av shuraen utpekt av emiren. Nå kunne noen medlemmer velges, vel å merke dersom de oppfylte en rekke kriterier.

Enkelte så på dette som et PR-stunt foran fotball-VM.

Tre personer ble i mai 2022 dømt til livsvarig fengsel for å ha protestert mot valgsystemet.

Hva som skjer med «valget» etter VM, vet ingen. Men nå vet angivelig mange flere om rådets udemokratiske omstendigheter.

Stuntet kan altså ha motsatt effekt.

Forskning har dessuten vist at arven etter slike arrangementer ofte er dyre regninger, anlegg som forfaller, miljøødeleggelser, og brutte løfter.

Da er det ikke sikkert at det qatarske folket holder inne kritikken som i dag.

Usikkert for menneskerettigheter i fotball

Veien framover for menneskerettigheter i fotballen er derfor preget av genuin usikkerhet. En grunn er at de involverte i oppstyret rundt VM i Qatar peker på hverandre.

Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) sier de ikke er noe verdenspoliti og henviser til qatarske myndigheter.

Qatar peker tilbake på FIFA og sier de ikke gjør noe galt ettersom idretten er såkalt nøytral.

Sponsorene mener at det er FIFA og Qatar som bestemmer, så lenge det ikke truer deres kommersielle interesser.  

EU hever en pekefinger mot Qatar på den siden, og diskuterer økte gassleveranser til Europa på den andre.

Blant statsledere er tilnærmingen like blandet.

Saudi Arabia og Bahrain murrer fremdeles etter at blokaden mot Qatar i 2017 mislyktes.

Kina og Russland ser ikke poenget med debatten i det hele tatt.

USA valgte en halvhjertet boikott av OL i Beijing i 2022, men er mer tilbakeholdne med Qatar. Sannsynligvis har de Al Udaid-anlegget i Qatar i bakhodet, den største militærbasen amerikanerne har i Midtøsten.

EU hever en pekefinger mot Qatar på den siden, og diskuterer økte gassleveranser til Europa på den andre.

Landene foran Qatar på listen over verdens største gassreserver – Iran og Russland – er underlagt sanksjoner. Da er det ikke rart at europeerne ser etter andre løsninger foran en lang, kald vinter. 

Hva med fansen?

Noen løfter fram koalisjonen av fans og utøvere som moralsk redningstjeneste. Men hos begge gruppene er det et varierende engasjement for noe annet enn fotball.

Det til tross for at fansen som reiser til Qatar vil bli gjett rundt som aldri før, og mange land har satt opp diplomatiske nødteam for å hente ut supportere som eventuelt blir arrestert.

President i Norges fotballforbund, Lise Klaveness, har vært forbilledlig klar i sin tale – men hun møter mye likegyldighet og motstand. 

Sponsorenes rolle

Qatar vil med all sannsynlighet fortsette sin geopolitiske strategi uavhengig av hva europeiske fotballforbund mener.

Så hvem har ansvaret for at VM ikke havner på ny i denne situasjonen?

Sponsorenes rolle kan bety noe.

Coca-Cola støtter eksempelvis kampanjen #PayUpFIFA, som drives av blant andre Human Rights Watch, det britiske fotballforbundet og UEFA. Kravet er at FIFA bør kompensere Qatars migrantarbeidere med et fond på 440 millioner dollar for uretten de har lidd. 

FIFA må ta ansvar

Men det er FIFAs medlemmer som velger ledere, tildeler VM, og ellers former FIFA som organisasjon. FIFA vil riktignok aldri bli noen idrettsorganisasjonenes Nelson Mandela, slik noen tror.

Ironien er at stemmegivningen har blitt mer demokratisk enn før, samtidig som denne demokratiske vendingen har forsterket blokken av land i FIFA som ikke vil blande idrett og menneskerettigheter.

Likevel er fotball-VM medlemmenes ansvar, og det vil fortsette å være det. 

Rett nok har FIFA utviklet nye retningslinjer for søkerland når det gjelder menneskerettigheter og bærekraftmålene. Det er derfor knyttet spenning til hvordan FIFA vil omtale Qatar-VM i oppfølgingen av de nye retningslinjene.

Vil medlemmene bruke Qatar som et versting-eksempel, eller vil FIFA følge opp samfunnsansvaret for «arrangementsarven» uten å se seg tilbake?

FIFA-president Gianni Infantinos utspill om at vi bør holde oss til fotball under VM i Qatar tyder på at vi ikke bør håpe på for mye, siden han nå går på fire nye år som FIFA-president. 

Vi vil gjerne høre fra deg!    
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.