Om boikott av VM i fotball - et historisk og antropologisk blikk 

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Antropologisk metode: "do as the locals"

Prolog: Jeg får først komme med en bekjennelse: jeg er formann i supporterklubben Medgangssupporterne. Vi har mottoet «Vi taper aldri!» og en værhane som symbol. Jeg har heiet på Barca, PSG, United, Bayern, Liverpool, Arsenal om hverandre, nå City.

Blant andre supportere er vi forhatte, og jeg må vel innrømme at våre medlemmer ikke har like høye følelsesmessige topper og nedturer som de lidende.   

 Jeg fikk sparken fra spalten «Fra sidelinja» i Klassekampen i 2005 etter bare seks uker fordi jeg ikke tok spillet alvorlig nok.

Det kom inn massive innlegg og klager. Rønsen mente min spalte var en skandale. Braanen begrunnet avskjeden med den udødelige kommentaren «for mange av våre lesere er fotball en svært alvorlig sak.»  

 Fotball er et hellig spill, helt uten plass til humor.   

Å boikotte alene er som å geipe i smug 

Korrupsjon og overgrep er imidlertid ingen spøk.

Qatar behandler fremmedarbeidere dårlig og homofili er forbudt. Sports- og kulturarrangementer brukes for å framstille landet i et godt lys. Og FIFA er korrupt. VM i Qatar bør derfor boikottes. Slik lyder Norges ord.   

 Men det kan  være en idé å se hvordan boikotten av Qatar ser ut fra andre steder i verden. Det er også rimelig å se boikott i et historisk lys.   

 Man også kan spørre seg om virkemiddelet har ønsket effekt. Å boikotte alene er som å geipe i smug; det føles kanskje fint, men det hjelper så lite. Når man sitter og ikke-ser på tv, kan man sikkert føle godt, men hvem bryr seg?   

Til Afrika for å se boikotten fra deres perspektiv 

Jeg reiste til Afrika med noen venner for å heie på et afrikansk land, og samtidig se hvordan boikotten så ut derfra. Nordmenn bryr seg sjelden om afrikansk politikk, eller forsøker å forstå verden fra deres side.

Der er mange svært fattige land, og svært mange mennesker som arbeider eller ønsker å arbeide som fremmedarbeidere for å tjene litt penger til familien.  

Vi valgte Senegal, siden de ble kvalifisert. Et vestafrikansk land med 15 millioner innbyggere, stort sett fiskarbønder, halvparten av Norges areal, kolonialisert av både Portugal, Nederland, Storbrittania og til sist Frankrike, som de ble selvstendige fra i 1960.

Senegalesere er språkmektige, de fleste er to- og trespråklige, de kan som regel wolof, fulani og fransk. Herlig klima, og overaskende god mat og øl.   

Når man kommer til et fremmed sted bør man jo i utgangspunktet følge de lokale skikker og regler. Do as the locals! Så vår plan var enkel: Hvis de boikotter, boikotter vi.   

Verden er korrupt, bien sûre!   

Skal det være noen vits i en boikott, må den organiseres godt. Og alle må være med. Om jeg ikke kjøper en cola for å markere avstand til Trumps politikk er det lite trolig at han bryr seg om det. For at det skal ha noen effekt, må mange land gå sammen. 

Historisk kan boikott av Sør-Afrikas apartheid brukes som eksempel , der Mandela naturligvis er en stor helt. Selv om mange land utestengte dem fra kulturelle og sportslige sammenheng fra 50-tallet, var effekten svak, særlig fordi de mektigste ikke deltok i den tyngre økonomiske boikotten.

USA hadde jo selv apartheid til langt ut på 60-tallet. Og Storbritannia ville ikke være med på boikotten på grunn av det økonomiske samarbeidet og kulturell nærhet til okkupantene/minoriteten. Sport og kultur har ikke særlig økonomisk tyngde.

Det var først da tankskipene ikke fraktet oljen det ble effekt i presset.   

Senegal boikotter tydeligvis ikke VM. Å se kampene var stor stas. Stortorvene blir tatt i bruk, og storskjermer ble rigget på alle barer, akkurat som i Norge.

Når hjemmekampene spilles er det full brakke. Boikott har ikke vært et tema verken i skrevne eller etermedier, eller blant folk vi har truffet. Som forsøksvis effektiv lytter etter tema, hørte jeg kun én eneste bisetning om FIFA-direktørers «kontroverser».

Det var alt jeg fikk med meg fra kommentarene i gruppespillet. Ikke en eneste gang har noen andre heller kommet inn på tema. De fleste forstår ikke engang spørsmålet når jeg forsøker å få diskutert saken.

Og hvis de forstår det, rister de på hodet. Hva er problemet? Verden er korrupt. C’est hypocrite, bien sûre!   

Moral er underordnet økonomi og militær makt 

For små land som er tvunget til en slags avhengighet til USA, Kina eller Russland, vil de økonomiske og militære relasjonene veie tyngre enn moralske hensyn.

Norges forhold til Kina og USA forteller det meste om hva man ønsker og hva man gjør. Vi lar USA få dominerende juridiksjon på norsk jord med sine nye militærbaser, og laks veier tyngre  enn menneskerettighetene i Kina.

Fru Justisia er ikke blind når det kommer til realpolitikk og økonomiske interesser, i saker som åpenbar kunne vært reist i en domstol. USA, Kina og Russland har naturligvis heller ikke ratifisert den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag. Den blir stort sett bare brukt til å felle afrikanske krigsforbrytere.  

Selv om hykleriet i utgangspunktet er åpenbart, kan det likevel være en god idé å boikotte mindre nasjoner. Her er jo press mot Qatar et godt eksempel. Misbruket av fremmedarbeidere i gulfstatene er kjipe.

I tillegg til poenget med å bekjempe korrupsjon i FIFA. Selv om man ikke boikotter Kina, vil det likevel være en god ide å boikotte Qatar.

Men da må alle være med.   

Sportsvasking i historisk perspektiv 

I et slikt perspektiv kan man se historisk på sportsvasking, og gjerne fra andre lands perspektiv. Afrika og FIFA er igjen et relevant eksempel.

Da England arrangerte et såkalt VM i 1966 boikottet CAF (Den afrikanske fotballføderasjonen) VM. Med svært god grunn.

«Verdensmesterskapet» var i virkeligheten en kamp mellom fem land fra Sør-Amerika og 10 land fra Europa pluss ett land fra resten av verden (Afrika, Asia og Oceania). CAF protesterte for den urettferdige kvalifiseringen.  

CAF hadde bare én representant blant FIFAs alle hvite korrupte menn. CAF var også fortørnet fordi FIFA lot Sør-Afrika komme inn i varmen og kunne kvalifisere seg gjennom den ene asiatiske kontingenten.

Boikott av VM på grunn av straffeforfølgelse av homofile i England var ikke tema. Ironisk nok var britisk kolonivelde delaktig nettopp i kriminaliseringen av homofile dit de kom i verden.   

FIFA-president Helmut Käser skrev et NB i sitt svarbrev: «It is a pity that our own members are workning against FIFA decision». 

Enden på visa var at FIFA straffet CAF med 5000 sveitserfrancs i bot for sin uhøflighet. Afrika var kun representert gjennom Portugals kolonier. Eusebio, toppskåreren i mesterskapet, var fra Mocambique.   

Nord Korea ble den som representerte «resten av verden», og gikk videre blant annet med å slå Italia ut av gruppespillet. Noe som her i Europa blir betegnet som «den største overraskelsen i VM-historien».  

Ghana, som hadde vunnet afrikamesterskapet to år på rad og sannsynligvis var det beste laget verden kunne ha sett, fikk aldri muligheten til å vise det. Osei Kofi «The wizzard dribbler», som ifølge Gordon Banks var minst like god som George Best, ble aldri mester (selv om det ghanesiske Kotoko banket Stoke med Banks på laget to år etter, i 1968). Slik lyder den Afrikanske historien.   

Dette er en historie som ikke er allmennkunnskap i Norge, hvor mange til og med synger «football is coming home». Jeg har ikke funnet noen kilder som viser at det var noen debatt i Norge for å bli med på den rettmessige boikotten.  

Sportsvaskning virker imidlertid alltid bare på de som er kritiske. England brukte arrangementet til å skjule imperiets problematiske sider, og turte ikke å invitere det beste laget for å være sikre på å vinne.  

På samme måte som Norge ikke begynner å se opp til Qatar etter dette mesterskapet, er det ingen her i Senegal som har bildet av Bobby Charlton som løfter trofeet i 66. Englands rennomme i Afrika ble ikke bedre med VM, tvert imot.   

I Afrika er naturligvis de koloniale stormakter militære plyndrere, uten evne til selvransakelse, økonomisk kompensasjon eller til å be om unnskyldning. Det er ikke rart at ingen heier på England, Portugal eller Frankrike.  

Fattige må finne seg i makten 

Ellers bryr vel senegalesere seg om Norge omtrent like mye som nordmenn bryr seg om Senegal, men de setter umåtelig pris på vår tilstedeværelse som supportere.

Når vi går i supporterutstyr smiler, takker og klapper de. Vi er supervelkomne. Vi kom videre fra gruppespillet med 2-1 over Ecuador, og danset i gatene: «Allez les lions!».   

Hva så med de underbetalte gjestearbeidere. De er fattige på en måte man knapt kan forstå fra Norge. Sett herfra eller fra Nepal, vil jeg tippe at de gjerne vil at verden skal behandle gjestearbeidere bedre. Men som gjestearbeider i gulfstatene har de brakt penger hjem, og kanskje blitt landsbyens helter.

Det er åpenbart at det er en kalkulert risiko, men som kan være verdt det med langt bedre lønn enn det de har hjemme.   

På stranden like syd for Dakar kom en dag seks firehjuls motoriserte ATV-er med brautende franskmenn fresende og skremte vekk fotballspillende barn, geiter og hunder. De skrenset ved en strandbar vi satt på så støvet føk rundt en mann som levde av å selge smykker.

Da jeg gikk ned og spurte ham om han ikke ble sint av den ekstremt usympatiske oppførselen, sa han: «Du vet, når man er så fattig som jeg, så vet man også at man risikerer at det blir mye verre av å protestere. Man må finne seg i makten, enten det er slike folk som dem eller om de tidligere kolonistene samarbeider med det korrupte styret om å tilrane seg landets verdier. Jeg har ikke noen muligheter til å gjøre noe med det. Hvis jeg ikke får solgt får jeg jo ikke noe mat.» Han smilte lakonisk mens han snakket, og takket meg for sympatien.   

Jeg, derimot, var så sint at jeg var på nippen til å spytte på dem. Rettferdig harme er tydeligvis for dem som har råd til det.   

Boikotte alle VM – også Oslo 1952 

Historisk er det grunn til å boikotte alle VM og OL som har vært arrangert. Ikke bare Belgia i 1920 eller Berlin 1936. Det kommer an på perspektivet, hvor relativistisk man kan tenke seg er relevant eller ikke.  

Bør man boikotte OL eller VM i et land som forbyr homofili og abort? Et land som også tvangsassimilerer urbefolkningen, nekter dem å bruke sitt eget språk og tar barna fra foreldrene? Et land som steriliserer romanifolket, nekter kvinnelige prester og gir kvinner langt lavere lønn for samme arbeid? OL i Oslo 1952?    

Heia Senegal!

(Og Lise Klaveness!)  

Denne kommentaren ble først publisert i Klassekampen 3. desember 2023 under tittelen «Om å boikotte VM i fotball» 

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania. 

Vi vil gjerne høre fra deg!       
    
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.