Sorg som samtidsdans

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Samtidsdans

– Jeg er opptatt av den energimessige tilstanden i kroppen. At uttrykket i dansen, det fysiske arbeidet med kroppen, skal gjenspeile konseptet og ideene som ligger bak, sier Kari Hoaas, professor i dans ved Kristiania.  

Fysikalitet, kaller hun det. Det handler om tilstedeværelsen i kroppen. Alle mennesker har kjent på ulik energi, ulike spenningsnivåer i kroppen. Vi har merket hvordan følelser setter seg i egen kropp, og vi kan nærmest instinktivt fange opp hva andre føler gjennom uttrykket i kroppen deres. I dans og teater jobber utøverne med å formidle energi gjennom iscenesettelse. Hvordan den enkelte publikummer oppfatter det de ser og opplever, kan variere.  

– Jeg jobber mye med å være presis i hva jeg uttrykker, sier Hoaas. 

Hun har sterkt fokus på energi, bevegelser og ulike teknikker. Hvordan man er til stede i dansen og hva kroppen uttrykker.  

– Sorg har mange lag. Det er mange stadier man skal gjennom. Jeg jobber med å vise denne liminaliteten, altså den tilstanden der verden og mennesket går fra det ene til det andre.

Et verk om tiden vi lever i 

«Shadowland» er Hoaas’ siste kunstneriske forskningsprosjekt, der hun sammen med tre dansere utvikler ny koreografi for scene og film. I to filmer utforsker hun koreografi i samspill med kamera ved at fotografen kommer tett på danseren for å se hvordan man kan kommunisere tap og sorg. Prosjektet springer ut fra pandemien, en tid preget av en global sorg over alt som gikk tapt på grunn av korona.  

– Vi befinner oss i en felles global tilstand der mange har mistet troen. Man føler på en sorg knyttet til klima, krigen og alt vi mister. Vi må fortsette livet, men på en ny måte, og det må skje gradvis, sier professoren. 

I dansen uttrykker hun dette ved å skape fysiske spiraler og et uttrykk av en kropp som beveger seg langs et kontinuum gjennom tilstanden tap. For sorg innebærer at man er mellom. Man har forlatt noe som var, og har ennå ikke kommet frem til det nye. Man er i en type transit. 

– Sorg har mange lag. Det er mange stadier man skal gjennom. Jeg jobber med å vise denne liminaliteten, altså den tilstanden der verden og mennesket går fra det ene til det andre. Du vet kanskje ikke hvilken retning du skal ta, og du befinner deg i et skyggeland. Når man mister noe, opplever man sorg og tap, men det kan også bringe nye muligheter, sier hun.  

Internasjonal suksess 

Filmen «Shadowland» har truffet en nerve. Allerede har den første filmen vunnet flere priser og er tatt ut til flere festivaler. Den har også vært blant finalistene flere ganger. Nå i januar presenterer Hoaas prosjektet som del av Performing Arts Hub Norway i New York, og Shadowland I vises ved festivalen Dance Camera West i Los Angeles. Til våren har sceneproduksjonen premiere ved LaMaMa Moves! Dance Festival i New York. Den handler om hvordan vi bruker og ivaretar «rommene» våre – fra våre nærmeste omgivelser til de globale rommene vi alle deler, og til slutt selve lufta, vannet, jorda og alt den produserer.   

– For meg som koreograf har pandemien presset frem spørsmål om «rom». Om hvordan vi verdsetter våre ressurser. Måten vi beveger oss gjennom og deler rom, forteller historiene om vår egen makt, privilegier, handlefrihet, handlekraft, kultur og vårt forhold til hverandre, sier Hoaas. 

New York som kunstnerisk «hjem» 

Kari Hoaas’ karriere startet i USA på begynnelsen av 90-tallet. Hun kom fra klassisk ballett ved Nasjonalballettens ballettlinje ved Fagerborg videregående, den eneste videregående skole som hadde danselinje på den tiden. I New York fant hun release-teknikker, Judson-tradisjonene, japansk Butoh, movement research og performance art.  

– New Yorks downtown dance community ble mitt kunstneriske hjem, og det var der jeg hadde mine formative år. Der utviklet jeg meg til en selvstendig skapende og utøvende dansekunstner.  

Hun viste flere av sine første større verk ved Performance Space 122 (nå Performance Space New York). Arbeidet hennes spenner fortsatt Atlanteren og kombinerer det amerikanske fokuset på fysisk teknikk og innhold med det europeiske danseteateret, mer kjent for konsepter og performance.   

Siden har hun hatt forestillinger mange steder, ofte utenfor allfarvei, på steder som Aserbajdsjan, Den dominikanske republikk og Grønland.  

– Gjennom kunstnerisk og koreografisk utveksling får jeg påfyll. I utveksling med andre dansere og kulturer utvikler jeg meg. Jeg synes det er like spennende å ta samtidsdansen til nye steder hvor denne typen dans er mer fremmed, som å spille på de store kultursentrene i Vesten, sier hun.  

– Jeg har jobbet med gutter som søker til dansen som en måte å overleve. Som heller vil utvikle seg kunstnerisk enn å gjøre det som ofte er alternativet for unge menn i et krigsherjet område. Det gjør inntrykk. 

Mennesker er kropp – og kroppen holder minner 

Flere steder har hun jobbet med unge dansekunstnere i konfliktområder, for eksempel Palestina og Kongo. Der har krig, okkupasjon og plyndring pågått i generasjoner. Vannmangel, konstant vold og trusler skaper pågående traumer og avmakt. Alle har mistet noen nære.   

Hun merker det i de unge dansernes kropper.  

Når hun jobber med dem, må hun være åpen og klar for å romme alt som kommer. Hun forteller om unge gutter som søker til dansen som en måte å overleve. Som heller vil utvikle seg kunstnerisk enn å gjøre det som ofte er alternativet for unge menn i et krigsherjet område. 

– Mennesket er kropp. Og kroppen er bærer av minner. Traumer setter seg i kroppen og i nervesystemet.  

Selv om hun ikke går dypt inn i det psykologiske med dem, er hun opptatt av å skape trygge rom. Gi unge mennesker redskaper til å jobbe med kroppen sin på ulike måter. Iblant deler hun øvelser som hjelper nervesystemet.  

For egen del danser hun ikke like mye som før. Hun danser når hun underviser, og hun utvikler koreografisk materiale sammen med studenter, men hennes egen trening består nå mest av repetitive aktiviteter. Lengdesvømming. Sykling. Slik opprettholder hun styrke og kondis.  

Eller hun søker stillhet og fokus i yoga.    

– Jeg står litt på hodet hver dag, sier hun.  

– Det er sunt for både kropp og sjel å snu litt opp-ned på verden. 

Denne artikkelen er også publisert på forskning.no den 7. januar 2023 under tittelen Hun danser sorgen over klima og krig. 

Vi vil gjerne høre fra deg!       

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.