Polarisering er ikke problemet i amerikansk politikk

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Ketil Raknes om amerikansk politikk

Hva skjedde egentlig med den radikale venstresiden i Det demokratiske partiet i USA? Etter presidentvalget i 2016 trodde mange at partiet var inne i en dramatisk venstredreining med Alexandria Ocasio-Cortez og Bernie Sanders i spissen. Alexandria Ocasio-Cortez, eller AOC som amerikanerne liker å kalle henne, har oppnådd en slags mørk kultstatus på amerikansk høyreside og har vært en yndet skyteskive for republikanere som ønsker å fremstille Demokratene som ytterliggående og ekstremt.

Sammen med Bernie Sanders har Ocazio-Cortez vært anklaget for å ville innføre et slags sosialistisk diktatur i USA der alt er «woke» og ingen lenger får lov til å si hva de egentlig mener. Når Donald Trump hevder at det demokratiske partiet er overtatt av «sosialister, marxister og gale venstreekstremister», så er det først og fremst Sanders og Ocazio-Cortez han sikter til.

Dette er ikke polarisering

Retorikken rundt Ocasio-Cortez og Sanders står i skarp kontrast til hva de to faktisk gjør. De siste årene har Alexandria Ocasio-Cortez sammen med Bernie Sanders beveget seg i stadig mer pragmatisk retning. Nylig hadde magasinet Politico en lengre artikkel om Ocasio-Cortez under tittelen «From agitator to insider: The evolution of AOC». Her kan vi lese om hvordan hun har tonet ned de kraftige utspillene, fått viktige posisjoner i komiteer og samarbeider aktivt med ledelsen av Det demokratiske partiet.

Det samme gjelder Bernie Sanders, som samtaler jevnlig med Joe Biden og nylig ga ham sin fulle støtte som Demokratenes presidentkandidat i 2024. Det hjelper også at Joe Biden er en smart koalisjonspolitiker som har gitt venstresiden i partiet viktige politiske gjennomslag.

Utviklingen til Sanders og Ocazio-Cortez er en nyttig påminnelse om hvor feil en kan ta dersom metaforen om «polarisering» er den eneste prismet en bruker for å analysere utviklingen i USA. Polarisering betegner en prosess der to poler beveger seg fra hverandre i lik hastighet og dermed har begge like mye ansvar for at avstanden øker. Problemet er at denne fortellingen ikke stemmer. Hovedproblemet i USA er at Det republikanske partiet har gått fullstendig av hengslene, mens Det demokratiske partiet fortsatt er ganske normalt.

Republikansk radikalisering

USA lider av det forskerne kaller «asymmetrisk polarisering», der Republikanerne har beveget seg mye fortere og lenger til høyre enn Demokratene har beveget seg til venstre. I prosjektet Varieties of Democracy (V-Dem) måler forskerne hvor sterke de illiberale strømningene er i ulike politiske partier.

Her har Det republikanske partiet gått gjennom en dramatisk radikalisering. I perioden 2000–2020 har partiet utviklet seg fra et relativt demokratisk orientert parti til å bli et autoritært parti som ligner på Fidesz i Ungarn og AKP i Tyrkia. I den samme perioden har Det demokratiske partiet knapt beveget seg på indeksen og kan fortsatt sammenlignes med sosialdemokratiske partier ellers i Europa.

Det samme bildet trer frem når en ser på data som stemmegivning i Kongressen og holdninger blant velgere til de to partiene. I Det demokratiske partiet er oppslutningen om sentrale demokratiske normer stor både blant tillitsvalgte og velgere, mens Republikanerne beveger seg i grenselandet mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme. Det republikanske partiet bagatelliserer politisk vold mot landets egen nasjonalforsamling og jobber målrettet for å begrense seksuelle og etniske minoriteters deltagelse i det amerikanske demokratiet.

At den gjennomkriminaliserte og antidemokratiske Donald Trump er favoritt til å vinne primærvalget hos Republikanerne, taler for seg selv. I en meningsmåling fra 2020 sa over halvparten av republikanske velgere at «den tradisjonelle amerikanske levemåten forvitrer så raskt at vi muligens må bruke makt for å redde den», og 40 prosent sa seg enige i utsagnet «det vil komme en tid når patriotiske amerikanere må ta loven i egne hender».

«Begge sider er like ille»

Den asymmetriske polariseringen gjør at analyser av USA som baserer seg på forestillinger om at «begge sider er like ille», ender med skivebom. Et typisk eksempel er Asle Toje, som forsøker å innta en slags «balansert» holdning til det amerikanske dramaet der Demokratene også skal settes i skammekroken.

For en tid tilbake skrev Toje i E24: «Jeg mener ikke at demokratene er ‘de snille’ og at republikanerne er ‘de slemme’ (gisp!). Jeg vet at begge partiene er gjennområtne.» Det samme inntrykket får en når en leser Frank Rossaviks bok De korrekte. Her er det liberale demokratiet i USA truet av rasister på høyresiden og identitetspolitiske aktivister på venstresiden.

Til tross for at han erkjenner at den rasistiske delen av ytre høyre er farligere, er konklusjonen at «begge er likevel farlige. Begge kan undergrave det liberale demokratiet». Her er det den såkalte woke-kulturen som dras opp som den store demokratiske trusselen fra venstresiden, men det fremlegges ingen overbevisende empiri for denne påståtte demokratiske erosjonen på amerikansk venstreside.

Begge analysene lider under det man kan kalle «falsk ekvivalens», der en likestiller alternativer som dypest sett er veldig forskjellige. Det demokratiske partiet mener mye rart, men det utgjør ingen åpenbar fare for demokratiet i USA. Det republikanske partiet utgjør en stor og umiddelbar fare for det amerikanske demokratiet.

Eller sagt med andre ord: Alexandria Ocasio-Cortez er en ganske normal og demokratisk orientert politiker, mens Marjorie Taylor Greene mest minner om en mentalt ustabil konspirasjonsteoretiker som ikke har noe å gjøre i en lovgivende forsamling i et moderne demokrati. Å sammenligne de to som en slags «ytre høyre» mot «ytre venstre» er like urimelig som å si at SV er venstresidens svar på Sian.

Det liberale dilemma

Den asymmetriske polariseringen gjør det veldig krevende å formidle noe fornuftig om utviklingen i USA uten å bidra til falsk balanse. Det stiller både forskere, journalister og kommentatorer overfor det Karl Popper formulerte som det liberale dilemma: Hvor tolerant skal man i et demokrati være overfor de intolerante? Hvordan skal vi behandle de som bruker demokratiets liberale rammer som et springbrett til å undergrave det? Poppers innsikt var basert på hvordan fascistene i mellomkrigstiden utnyttet demokratiets svakheter til å gradvis innføre diktatur.

Poppers liberale dilemma har ikke noe åpenbart svar. I journalistikken er ideen om balanse så rotfestet at man i den dagsaktuelle dekningen av amerikansk politikk sitter igjen med et bilde at polariseringen er problemet, og at begge sider bærer et like stort ansvar for utviklingen. Dette gjelder i høyeste grad amerikanske mediers egen dekning. En analyse av valgkampen i 2016 fra Shorenstein Center ved Harvard-universitetet viste at Hillary Clinton samlet sett fikk flere negative medieoppslag enn Donald Trump. Mediene møter også en konflikt mellom sine kommersielle motiver og sitt demokratiske ansvar. Denne holdningen ble perfekt oppsummert av direktøren for tv-stasjonen CBS, som under primærvalget i 2016 uttalte at Trumps kandidatur «may not be good for America, but it’s damn good for CBS».

Min egen konklusjon er at jeg etter valget i 2020 sluttet å kommentere dagsaktuelle hendelser i USA, og at jeg heller ville skrive lange artikler om USAs demokratiske krise. Jeg er konsekvent ubalansert når jeg skriver om Demokratene og Republikanerne fordi jeg mener at det ikke gir mening å behandle et parti som aksepterer demokratiske normer, likt som et parti som gjør alt det kan for å bryte disse normene. Jeg gjør dette vel vitende om at jeg for hver kommentar jeg skriver om USA, får e-poster av folk som mener jeg er ubalansert, venstreradikal og fordomsfull mot Republikanerne. Da skriver jeg tilbake at de har helt rett, og at skjevheten i fremstillingen er helt bevisst. I kampen mellom demokrati og diktatur finnes det ingen behagelig mellomposisjon der en som forsker eller kommentator kan fremstille seg selv som «balansert» ved å gi begge sider litt rett.

Referanser:

Borger, Julian (2020, 26. oktober) Republicans closely resemble autocratic parties in Hungary and Turkey – study. The Guardian

Mann, Thomas E., Norman, J. Ornstein, (2016) It's Even Worse Than It Looks: How the American Constitutional System Collided with the New Politics of Extremism. Basic Books

Patterson, Thomas E. (2016) Shorenstein Center on Media, Politics and Public Policy. Knight Foundation

Denne artikkelen ble først publisert i Morgenbladet 5. mai 2023 under tittelen USAs demokrati trues, og årsaken er ikke polarisering

Vi vil gjerne høre fra deg!       
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.