– Det kan være klokt å ikke hoppe rett på det som framstår som nyskapende og innovativt

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Audun Beyer om medieanalyse og KI

Audun Beyer er et friskt pust i medieforskningen. Ikke fordi han er talsmann for alt som er moderne og nymotens innen medieteori eller langt framme i forskningen om hvordan for eksempel sosiale medier påvirker den yngre generasjonen.

Nei, tvert imot. 

Audun Beyer et et friskt pust med motsatt fortegn: han tør å være konservativ og litt “gubbete” i en medievirkelighet i stadig forandring og der panikken rundt AI og Chat GPT i visse kretser har tatt overhånd.  

– Selv om medieteknologi og mediebruk endrer seg raskt, har medievitenskapen eldre teorier som fortsatt står seg og som vi kan bruke for å forstå hva som skjer i dag, sier Audun Beyer som fikk opprykk til professorstilling ved Institutt for kommunikasjon på Kristiania i januar 2022.

Han begynte som førsteamanuensis samme sted høsten 2020 og jobbet før det flere år som forsker ved Institutt for Samfunnsforskning på Majorstua i Oslo. Nylig holdt han sin tiltredelsesforelesning i sin relativt nye rolle, og det er i den forbindelsen han møter undertegnede for en fot i bakken og en oppsummering av både karrieren og sine faglige interesseområder. 

Mediedekning kan endre politikk og bidra til lovendringer

Audun Beyer studerte medievitenskap ved Universitetet i Oslo og fullførte doktorgraden ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo i 2012. I den sammenlignet han blant annet nyhetsdekningen i NRK og TV2, og forskjellene i nyhetsdekningen mellom de to.

Han undersøkte også publikums holdning og preferanser til de to kanalenes nyhetsformidling. I etterkant av doktorgraden utviklet han sitt eget postdoktor-prosjekt sammen med to andre doktorander. Det omhandlet blant annet medienes løpende dekning av innvandrere i Norge og denne dekningens innflytelse på innvandringspolitikken.   

– Byråkrati og politikk påvirkes av hvordan mediene fungerer. Politikken prøver gjerne å være i forkant av mediedekningen og er klar over hvor mektig media kan være når de først går inn i et sakskompleks. Slik kan mediedekning både endre politikk og bidra til lovendringer, sier han. 

I løpet av årene på Blindern var det noen helt sentrale temaer i medievitenskapen Beyer ble interessert i.  

 – Spørsmål knyttet til opinionsdannelse, mediepåvirkning og medieeffekter har opptatt meg, og da kanskje særlig i forhold til nyheter og nyhetsformidling. Tradisjonelt var det få medievitere i Norge som var opptatt av slike spørsmål, domenet tilhørte statsviterne. Jeg fattet også stor interesse for teorier som var sentrale for effekter og påvirkning. Som en konsekvens ble jeg mer opptatt av kvantitativ enn kvalitativ metode, av hva som gjelder for de mange heller enn de få, sier han.  

Professoren er opptatt av hvordan vi danner oss bilder av samfunnet basert på hva som formidles gjennom medier og ut fra hvilke medier vi som mediebrukere velger.  

 – Det aller meste av de store, dagsaktuelle spørsmålene får vi gjennom mediene. Vi lever i en mediert virkelighet, og kanskje mer enn noen gang før. Svært lite av “det store bildet” vi tar inn er basert på personlige erfaringer. Da blir et sentralt spørsmål hvordan vi påvirkes, forklarer Beyer.  

De enkle empiriske undersøkelsene som teller og måler noe kvantitativt innenfor ulike medieområder, hvor blir de av?

Opinionsledere nå 

En av teoriene Beyer lener seg på i denne sammenheng er teorien om opinionsledere. Den ble utviklet så langt tilbake som på 1940-tallet gjennom "The People's Choice"-studien av Lazarsfeld, Berelson og Gaudet. De oppdaget at mediene ikke direkte påvirket velgere i forbindelse med valg, men indirekte gjennom opinionsledere i sosiale nettverk. Opinionslederne ble beskrevet som personer som allerede hadde en etablert holdning til kandidatene og som deretter påvirket andre mennesker gjennom samtaler. Dette endret perspektivet på medienes rolle i opinionsdannelsen og stod sentralt i medievitenskapen. 

 – Jeg tenker denne teorien fortsatt er relevant. Selv om vi nå lever i en nettverksorientert medievirkelighet, så finner mennesker fortsatt fram til sine opinionsledere, om det nå er på Tik Tok eller Youtube. Fenomenet er temmelig likt, selv om kommunikasjonen arter seg forskjellig og medielandskapet er ulikt, forklarer Beyer. 

Det forskes for mye om for lite 

Med denne forklaringen har Beyer eksemplifisert det som kanskje kan kalles hans mantra både som forsker og vitenskapelig ansatt: vær litt konservativ og kjedelig. Det kan lønne seg å bla i gamle teoribøker for å undersøke om det som står der kan anvendes på nye mediefenomener. Og det kan være klokt å ikke hoppe rett på det som framstår som nyskapende og innovativ medieforskning. Beyer bruker fake news som eksempel: 

 – Fake news var et hett tema for en del år tilbake, men jeg fikk aldri noe kunnskap eller innsikt i hvor stort fenomenet egentlig var. Samfunnet er fullt av her-og-nå begeistring eller bekymring om ulike fenomener, men som ikke er fundert i empiri. De enkle empiriske undersøkelsene som teller og måler noe kvantitativt innenfor ulike medieområder, hvor blir de av?

Han refererer samtidig til Statistisk sentralbyrå som hvert år publiserer rapporten “Norsk mediebarometer” som er byråets årlige undersøkelser om mediebruk i Norge som går tilbake til 1991. 

 –  Undersøkelsen er ikke veldig grundig og går heller ikke dypt til verks. Men den gir likevel noen tall, indikasjoner og sammenligninger over tid og som er nyttig empiri som kan brukes inn i samfunnsdebatten når man snakker om utviklingstrender i mediebruk. Dette bør medieforskningen lære av, syns Beyer. 

Det Beyer egentlig etterlyser, er andre typer forskningsdesign enn det som preger dagens akademia. Når man søker forskningsrådet om prosjektmidler, er varigheten på prosjektet gjerne ikke mer enn 3-4 år, ifølge Beyer. Forskersamfunnet, og de vitenskapelige tidsskriftene, etterspør det som er nytt, originalt og interessant, ikke studier som gjør de samme undersøkelsene om igjen og om igjen og som viser små endringer over tid: 

 – Den vitenskapelige artikkelen har blitt gullstandarden i akademia. Mye av det som publiseres er bra, men det er et produksjonspress som bidrar til rask og ikke langsom forskning. Vinnerne i dagens akademia er forskere som holder seg inne med den vitenskapelige artikkelen og som blir mye sitert. De som har sans for de lange argumentene og som det tar svært mange år å tenke ut og formidle gjennom en bok, har fått trangere kår, slår Audun Beyer fast. 

Metode og kildekritikk 

Nå, som professor ved Høyskolen Kristiania, har Beyer jobbet mye med innføring av et nytt kurs i kvantitativ og kvalitativ metode på bachelor- og masternivå. Målet er å gjøre kurset mer digitalt og strømlinjeformet i tillegg til å vekke studentenes nysgjerrighet. 

 – Å gjøre metode interessant er utfordrende. Mange studenter syns dette er kjedelig og unyttig. Selv om få av studentene skal bli forskere, er det likevel et sentralt poeng å forstå hvordan kunnskap har blitt til og hva som skiller vitenskapelig kunnskap fra annen kunnskap. Dette bør man vite noe om. Ved å forstå mer om metode vil man også bli mer kildekritisk, noe som ikke har blitt mindre viktig i dagens medievirkelighet, mener Beyer. 

Kunstig intelligens og Chat GPT har det siste halvåret både utfordret hvordan kunnskap skapes, samt folks kildekritiske muskel. Beyers holdning til Chat GPT er som hans holdning til mange andre fenomener: nøktern, men nysgjerrig. 

 – Dette er langt fra mitt fagområde, men jeg har jo noen tanker. Da jeg ga studentene en oppgave i vinter, forsøkte jeg å besvare oppgaven selv ved å bruke Chat GPT, sier han.  

De første svarene Beyer fikk ut var ikke spesielt bra, men når han jobbet mer aktivt med mer innsiktsfulle ledetekster, forbedret svarene seg tilsvarende.  

 – Min konklusjon: jo mer du kan fra før, jo bedre hjelp får du. Slik fungerer jo alle verktøy. Jeg er derfor ikke veldig bekymret for hvordan dette påvirker studentene. Kanskje får noen studenter mulighet til å stå på en eksamen som de ellers hadde strøket på. Men gjør det egentlig så mye i den store sammenhengen?, spør Beyer.  

En empirisk drøm 

Men tilbake til forskningen. Når den nyslåtte professor til slutt får spørsmål om hva som er hans framtidige drømmeforskningsprosjekt, kommer svaret temmelig kontant: 

 – Da hadde jeg likt å sette i gang et stort, kvantitativt prosjekt som følger folk fra krybbe til grav og der man undersøkte både menneskers mediebruk, hvordan de blir påvirket av medier og deres tillit til medier over tid. Det er dessverre et urealistisk prosjekt både med tanke på kostnader og tidsbruk, men du verden så interessant det hadde vært, avslutter professor Audun Beyer.

Denne artikkelen ble først publisert på forskning.no den 2. juli 2023 under tittelen "Medieprofessor: – Det kan være klokt å ikke hoppe rett på det som framstår som nyskapende og innovativt".

Vi vil gjerne høre fra deg!     

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.