Hva er kunstforskning?

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Jørn Mortensen om kunstnerisk forskning

Da den progressive jazzen ble utviklet på slutten av 1960-tallet med størrelser som The Free Spirit, Miles Davis og Mahavishnu Orchestra, skjedde ikke dette som resultat av et humanistisk-vitenskapelig essay om jazz.

Det skjedde i faget av utøvere som eksperimenterte og testet ut nye klanger, ny rytmikk, nye lyduttrykk, nye harmonier og så videre. Sånn har det alltid vært når kunst har utfordret sitt eget uttrykk og vitengrunnlag.

Kunstnerisk utviklingsarbeid

Store norske leksikon sier det enkelt: «Forskning er å undersøke noe ved hjelp av vitenskapelig metode for å frembringe ny kunnskap.» Problemet her er selvsagt begrepet «vitenskapelig metode».

Men siden kunstnerisk utviklingsarbeid i lov om universiteter og høyskoler er sidestilt med forskning, kan definisjonen oversettes til «kunstnerisk utviklingsarbeid er å frembringe ny kunnskap med adekvate metoder».

Hva som er adekvate metoder, er besvart av den finske kuratoren og filosofen Mika Hannula i essayet «Catch Me If You Can», der han viser at forskningsaktiviteten i kunsten både kjennetegnes og karakteriseres av et metodisk overskudd: En mer pragmatisk holdning til metodespørsmålet gir mening for kunstnerisk utviklingsarbeid.

På mange måter henter han rasjonalet for metodespørsmålet i Paul Feyerabends anarkistiske epistemologi, Against Method, fra 1975. Men poenget er at en mer pragmatisk holdning til metodespørsmålet gir mening for kunstnerisk utviklingsarbeid.

Metodene som er valgt har vært «eklektiske» i betydningen at de metoder som fungerer, anvendes. Man kan ikke krangle med resultatet, og dermed har metodene vært adekvate. Slik ser det ut i kunsten, og det må vi akseptere.

Som et laboratorieeksperiment

Denne kunnskapsproduksjonen kan man kalle en slags kunstens grunnforskning: utviklingen, innviklingen og avviklingen av kunstens teknikker, materialer, stofflighet og repertoar.

Den er ikke preget av «kritisk refleksjon» i humanistisk eller samfunnsvitenskapelig forstand, men av eksperiment, utprøving, feiling, testing og spekulasjon. Metodisk sett er det ikke ulikt det som foregår i et laboratorium.

Billedkunstens utfordring

Den britiske kritikeren og professor Claire Bishop har i Morgenbladet advart mot en form for tørr forskningsbasert kunst som hun knytter til institusjonaliseringen av kunstnerisk utviklingsarbeid.

La det være helt klart: Dette er i stor grad et billedkunstfenomen, og kunsthistorieprofessor Ina Bloms kommentarer i reportasjen 11. august bekrefter dette, samtidig som Blom er bekymret for at dette fenomenet brer seg til andre kunstpraksiser.

Det er en berettiget frykt, og har å gjøre med en blanding av manglende trygghet i hele kunstfeltet, kombinert med utviklingen av en sjanger som har fått lov til å prege mye av billedkunstens forskningsforståelse.

På mange måter har billedkunsten lagt opp til dette selv. Dens omfavnelse av språket som materiale og fremveksten av konseptualismen i 1960-årene, omfavnelsen av den kritiske filosofien med forestillingen om at kunsten skal «avdekke» maktstrukturer og politiske strukturer, introduksjonen av journalistiske, sosiologiske og antropologiske undersøkende metoder. Dette, kombinert med billigere digitalteknologi, har brøytet veien for et kunstideal som på mange måter har fungert som et perfekt «oppvarmingsband» for den forskningssjangeren Bishop advarer mot.

Denne grenseløse troen på at forskningsbaserte kunstneriske prosjekter i dokumentarsjangeren kan avdekke all verdens urett, er fascinerende i seg selv. Men problemet er selvsagt når dette blir en stil, en sjanger og i verste fall en posering.

Praksis og vitengrunnlag

I reportasjen hevder professor Ane Hjort Guttu at statusen som vitenskapelig høyskole har skjerpet akademiseringen ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Dette må bero på en misforståelse: At man er blitt vitenskapelig høyskole, betyr ikke at det er forventninger om at man må drive med vitenskapelig forskning eller vitenskapelige metoder. Det betyr at man som institusjon er på høyeste nivå innen sitt fagfelt, og at man har rett til å drive en doktorgradsutdanning.

Det forutsettes faktisk at man bruker den pedagogikk, didaktikk og de forskningsmetoder som tilhører fagfeltet. Dersom utdanningen og forskningen er mer akademisert eller vitenskapeliggjort etter at statusen ble endret, må det skyldes andre forhold.

I reportasjen stilles selvsagt også det retoriske spørsmålet om Edvard Munchs sjanser i doktorgradssystemet. Det blir imidlertid som å spørre om en toppjurist eller toppkirurg kunne blitt en god forsker.

Svaret er selvsagt nei – ikke nødvendigvis. Men det er viktig at praksis og vitengrunnlag henger sammen. Hvis ikke utvikles doble standarder.

Derfor er det avgjørende at kunstnere med en oppdatert forskningsforståelse inngår i utdanningsinstitusjonenes faglige fellesskap.

Så hva er trusselen?

Det foregår ikke noen faglig akademisering av kunstutdanningene utover det de påfører seg selv. I den grad kunstnerisk utviklingsarbeid mimer annen forskning, er det enten på grunn av svak selvtillit eller fordi det har utviklet seg «uhensiktsmessige» sjangre innenfra. Eller begge deler.

Det finnes derimot en trussel som dreier seg om standardisering. For kunstutdanningene har dette særlig å gjøre med reglene for ansettelse og opprykk, samt spørsmålet om hva som er meritterende «publiseringskanaler» for kunstnerisk utviklingsarbeid.

Det er fortsatt avgjørende for kunstutdanningene at man kan rekruttere kompetente fagfolk utenfor universitets- og høyskolesektoren. Det krever en spesiell omsorg i forskriften for ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, og den finnes i dag.

Artikkelen er en forkortet versjon av et debattinnlegg publisert i Morgenbladet 27. august 2023, under tittelen Kunst er både kunnskap, erkjennelse og estetiske opplevelser

Referanser:

Mika Hannula (2008) Catch Me If You Can - Changes and challenges of Artistic Research

Paul Feyerabend (1975) Against Method. Humanities Press. 

Vi vil gjerne høre fra deg!     

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.