Steppdans - en (nesten) død, men veldig levende danseform

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Morten Moen om steppdansens historie

Hva tenker du på når du hører ordet steppdans? Mange vet at det er en gammel danseform, noen tenker kanskje på Emma Stone og Ryan Gosling i nummeret «A Lovely Night» fra filmen «La La Land» fra 2016.  

De som har noen år bak seg får kanskje assosiasjoner til Fred Astaire og filmer fra 1930- og 40-tallet. Men få har dypere kunnskap om denne danseformen som i sin tid var ekstremt populær, var en viktig del av utviklingen av jazz, var den første utbredte «street dance» og som fortsatt eksisterer i små, men svært dedikerte og voksende miljøer over hele verden.  

Slaver brakte rytmer som ikke fantes i USA  

Det som skulle bli roten til steppdans kom til USA med afrikanerne som ble tatt som slaver. På plantasjene i sydstatene holdt de liv i musikk- og dansekulturen sin. Trommer produserte afrikanske rytmer som ikke lignet musikken som fantes i USA fra før, og danserne lagde også lyd med føttene eller ved å tromme på kroppen. I 1740-årene ble trommer forbudt for slavene fordi man var redd for at de skulle kommunisere over store avstander og planlegge opprør. Da ble det enda viktigere å lage rytmer som en del av dansen.  

I utviklingen av steppdansen har sannsynligvis også andre folkeslag blandet inn sine tradisjoner, og de som oftest nevnes er irske innvandrere. De hadde med seg danser som jig som var en dans med mye raskt fotarbeid. Fra Storbritannia kom også clog-dansen som ble danset i tresko.  

Fra dans i nabolaget til minstrel-show  

Etter hvert som slavene ble frigitt og flyttet inn til byene, havnet de ofte i fattige områder sammen med irske innvandrere som stod nesten like langt nede på rangstigen. Disse møttes på lokale barer der disse tradisjonene ble blandet. Slik oppstod en type dans som snart ble svært populær. 

Disse dansene ble tilgjengelige for den hvite befolkningen gjennom minstrel-show, som var en populær form for underholdning på 1800-tallet. I disse showene var det hvite dansere med såkalt blackface - det vil si sminket som afro-amerikanere - som danset som en karikatur av slavene på plantasjene.  

Gullalder med vaudeville-show

På starten av 1900-tallet begynte steppdansen å ligne på det vi kjenner i dag, og populariteten økte kraftig.

En viktig arena var omreisende vaudeville-show med forskjellige artister som tryllekunstnere, sangere, komikere og akrobater. Det var alltid dansere med. Etter hvert deltok også svarte dansere; de måtte da også opptre med blackface så det ikke skulle være så tydelig at de faktisk var svarte. Vi hadde altså svarte dansere som opptrådte med blackface så de skulle ligne på hvite dansere som prøvde å se ut som svarte. Vaudeville-showene var et av de viktigste arbeidsmarkedene for steppdansere fram til starten av 30-tallet.  

En av de mest berømte steppdanserne gjennom tidene var Bill «Bojangles» Robinson. Han ble født i en fattig familie i 1878. Som liten tjente han penger ved å danse på gata hjemme i Richmond, Virginia sammen med broren. Tolv år gammel rømte han hjemmefra og endte etter hvert opp som danser i vaudeville-show som turnerte hele landet. Han ble svært populær og danset både på Broadway og i Hollywood-filmer.

Robinson gjorde mye for rettighetene til svarte artister og var blant annet den første svarte som fikk navnet sitt lysende øverst på plakatene på Broadway. Han var også den første svarte artisten som opptrådte uten blackface. Bill Robinson ble den best betalte svarte artisten på første halvdel av 1900-tallet. Da han døde i 1949 var gatene fylt av enorme menneskemengder da båren hans ble fraktet gjennom New York.

Hans fødselsdag 25. mai er nå den internasjonale steppdansdagen.  

Gullalderen for stepp startet på 20-tallet og fortsatte til utpå 40-tallet. I denne perioden var steppdansen over alt. I tillegg til vaudeville var det stepp i musikalene på Broadway, på scenene i nattklubbene og på film. Steppdans ble også utført på gata av ungdom som hadde dansekonkurranser eller battles. Steppdans kan faktisk kalles den første form for street dance.

I denne perioden fantes det mange stjerner på film og scene. Noen av de mest kjente var Nicholas-brødrene som startet da de var ganske unge og som endte opp med å være med i flere filmer.  

Forskjellige stilarter 

Selv om steppdans altså i utgangspunktet kommer fra svarte utøvere og selv om noen av stjernene var svarte, så var de aller største stjernene hvite. Dette gjelder for eksempel Fred Astaire og Gene Kelly.

Fred Astaire er kjent for sin elegante dans, som egentlig er en krysning mellom ballroom og stepp. Han var stjernen i en mengde filmer fra 1933 og helt opp til 1981, og filmene sammen med Ginger Rogers, for eksempel «Swing Time» fra 1936, har blitt ikoniske. Gene Kelly kjenner vi blant annet fra «Singin' in the rain» der han danset med Donald O’Connor.  

Mens Astaire og Kelly danset musikal-stepp, som er gjennomkoreografert og har mye armbevegelser, var Eddie Brown et eksempel på en rythm tap-danser der overkropp og armer er sekundære. Det er også verdt å merke seg at nummeret i linken er improvisert, ikke en koreografi. Innen stilarten rythm tap er improvisasjon et viktig moment.  

Steppdansen forsvinner  

Steppdansen «vokste opp» sammen med swing-jazzen og midt på 1940-tallet blomstret begge stilartene. De fleste danserne jobbet sammen med store og små swing-orkestre på nattklubber og kabareter rundt om i landet.   

Men verdenskrigen var dyr, USA slet økonomisk og myndighetene så etter nye områder å hente inn penger fra. I 1944 ble det innført en kabaret-skatt. Alle klubber som hadde en scene der det ble satt opp show, måtte betale 30% av inntektene i skatt. I løpet av de neste tre årene stengte stort sett alle disse stedene. Swing-musikere og steppdansere hadde mistet sin viktigste arbeidsplass.   

Swingmusikken døde nesten helt ut og i stedet kom bebop-jazzen som ikke var utpreget dansemusikk. Steppdanserne mistet både arbeidsplassene og musikken som hadde vært perfekt for dem. Utover 50-tallet fantes det nesten ikke steppdans å se noe sted.   

Noen klarte å beholde jobber andre steder i underholdningsindustrien. Charles «Cholly» Atkins ble for eksempel ansatt som in-house koreograf og danselærer hos Motown og koreograferte de store soul-stjernene der, inkludert Michael og de andre Jackson-brødrene.  

Vi vet at Michael Jackson var interessert i steppdans og kunne steppe. Han hadde også en ape som het Bubbles som skal ha vært oppkalt etter John Bubbles som var en av de største av de gamle steppdanserne. Og for de som trodde at Michael oppfant moonwalk, se hva danseren Bill Bailey gjør i denne videoen fra 1943. 

Utover på 50- og 60-tallet kan det se ut som steppdansen døde helt, men den eksisterte fortsatt. De gamle danserne søkte sammen og holdt kunsten ved like. Men for publikum var det vanskelig å finne stepp noe sted. Det var helt andre typer dans som gjaldt.  

Gjenoppvåkning 

Den 1. juli 1963 ble det arrangert en konsert på jazzfestivalen i Newport. Her opptrådte flere av de gamle danserne som fortsatt var i live. Dette førte til at folk igjen fikk opp øynene for denne gamle danseformen. På slutten av 60-tallet og utover 70-tallet begynte spesielt unge kvinnelige dansere å oppsøke de gamle mesterne for å få dem frem i lyset igjen og for å lære fra dem. Dette førte til fornyet interesse og til dannelsen av flere steppdanskompanier som begynte å opptre på 70- og 80-tallet. På 70-tallet ble det også laget flere dokumentarfilmer om steppdans.  

På 80-tallet hadde det festet seg en voksende interesse for stepp. Det begynte igjen å komme musikaler med steppdans på Broadway.

Det som manglet for at interessen virkelig skulle skyte fart, var en samlende stor stjerne. Denne kom i form av Gregory Hines. Han ble født i 1946 og var sammen med sin bror Maurice barnestjerne på slutten av steppdansperioden tidlig på 50-talet.

Han livnærte seg senere som sanger, musiker og skuespiller, men ble for alvor populær da han på 80-tallet fant tilbake til steppdansen og brakte den inn i en moderne setting der han brukte moderne musikk.

Hines spilte i en mengde filmer, men de to som virkelig gjorde stepp populært var «White Nights» (1985), der han spilte med Mikhail Baryshnikov, og filmen «TAP» (1989), der steppdans var en stor del av handlingen og der han også fikk med seg mange av de gamle mesterne som fortsatt levde. Filmen inneholder en legendarisk scene der de utfordrer hverandre og Hines. 

Gregory Hines er også kjent for å hjelpe frem nye, unge talenter. Et av disse talentene var Savion Glover. Glover var med i filmen «TAP» som 15-åring. Han fortsatte jobben som Gregory Hines hadde startet med modernisering av steppdansen da han dro den inn i hiphop og andre musikkstiler på 90-tallet. Et av hans største bidrag var forestillingen «Bring in da’ Noise, Bring in da’ Funk» som gikk på Broadway siste halvdel av 90-tallet.

Steppdans i dag  

Etter nesten å ha vært utryddet på 50- og 60-tallet, oppvåkning på 70-tallet og renessanse på 80- og 90-tallet lever steppdansen i dag i beste velgående. Danseformen har en stadig økende fanskare og finnes i et stadig bredere spekter av uttrykk. Den opprinnelige jazz-stilen finnes selvfølgelig, og noen musikaler bruker stepp som dansestil, for eksempel «Mary Poppins» og «Singin’ in the Rain» som begge gikk på Folketeateret i Oslo for noen år siden.   

Men stepp danses også til popmusikk som i denne videoen med musikk av Billie Eilish. 

Men selv om steppdansen nå har utviklet seg mye siden starten mener vi at det er viktig å kjenne til historien. På mange festivaler og i andre fora undervises steppdansens historie fordi det som skjer nå skjer på grunn av den jobben, det slitet og den kreativiteten som ble utført av mengder av danser før oss. Uten dem ville vi ikke gjort det vi gjør nå og verden ville vært et litt kjedeligere sted.   

Tekst: Førsteamanuensis Morten Moen, Westerdals institutt for film og medier, Kristiania

Denne artikkelen er en lengre utgave av en tekst publisert i Subjekt den 23. september 2023 under tittelen "Stepp var den første "street dance" og forløperen til Michael Jacksons dansetrinn. Men få kjenner dens historie."

Kilder og videre lesning:  

Online  

• Hill, Constance Valis: Tap dance in America: A short history, Library of congress 
• Tap Dance Archive, videoarkiv med gamle og nye dansere  

Bøker  

• Stearns, Jean og  Stearns, Marshall: Jazz Dance - The Story Of American Vernacular Dance, Da Capo Press Inc, 1994 
• Seibert, Brian: What the Eye Hears: A History of Tap Dancing, Macmillan, 2015 

Vi vil gjerne høre fra deg!     

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.