Let it stream, let it stream, let it stream

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Håvard Kiberg om streamingtjenestenes algoritmer

Det begynner allerede i september, før det gradvis forsterkes utover høsten. I år som i fjor trender Spotifys julespillelister tidlig. Gamle som nye klassikere dominerer topplistene og i skrivende stund regjerer navn som Kurt Nilsen, Wham! og Mariah Carey toppen av de mest strømmede låtene i Norge.

Spotify, strømmetjenesten journalist Liz Pelly passende omtaler som «The Big Mood Machine», har det siste tiåret redefinert selve innpakningen av musikk. Kontekst og «mood» er blitt de nye sjangrene, og selv om julemusikk alltid har vært kommersielt sett «business-wise», ser spillelistetrenden ut til å forsterke idéen om musikk som noe funksjonelt og stemningssettende – noe som i bakgrunnen tonesetter våre liv. 

Musikk, medier og teknologi har alltid danset tett sammen og innenfor medievitenskapen finnes det en tradisjon for å studere hvordan ulike medieformater historisk har formet og utviklet musikkens stil og estetikk. Mark Katz’ bok «Capturing Sound» er kanskje den mest toneangivende på feltet, der han gjennom begrepet «fonografeffekter» studerer hvordan medieteknologier gjennom historien har skapt musikalske sjangre og uttrykk. Tenk bare på hvordan radioen, vinylplatene eller sampleren har gitt liv til fenomener som radiohiten, albumformatet eller sjangre som hiphop og elektronika.

Korte låter og stemningslister dominerer 

De siste årene har en kritisk, tidvis høylytt debatt rast rundt hvordan streamingformatet har satt sitt avtrykk på populærmusikkens utvikling. Ofte dreier det seg om hvordan mektige plattformer som Spotify, Youtube og TikTok standardiserer og ensretter musikkulturen – både gjennom sine betalingsstrukturer og måten de presenterer musikken på.

Korte låter dominerer hitlistene fordi de kan spilles av oftere (og genere streams). Disse er samtidig framtungt lastet med catchy «hooks» ment for å fange lytterens oppmerksomhet umiddelbart, slik at en ikke skipper videre (én stream oppnås etter 30 spilte sekunder, noe som gjør låtens åpning kommersielt viktigere).

Samtidig har den funksjonsdrevne trenden vokst fram, frontet av bakgrunnsmusikk tilpasset spillelister som reflekterer ulike «moods». Spillelister som på denne tiden av året har titler som «Christmas Coffehouse», «Christmas Cocktail Jazz», «Calming Carols» og så videre.

Hva synes artistene selv? 

Men hvordan påvirker disse «streaminglogikkene» egentlig musikkskaperne? Hvordan og i hvilken grad opplever musikkskapere at kreativ musikkproduksjon formes av online «plattformisering»? Gjennom en intervjustudie med 15 norske musikkskapere adresserer jeg disse spørsmålene i min siste forskningsartikkel – og i min analyse trer tre ulike syn på «plattformiseringen av musikkproduksjon» fram: «De kreative mulighetene», «de kreative utfordringene» og «de kreative forhandlingene». 

«Kreative muligheter»: Tross kritikken mot streamingformatets standardiserende og ensrettende effekter, er flere av musikkskaperne optimistiske. De mener online musikkdistribusjon besitter et demokratisk potensial. Tersklene for å produsere og distribuere musikk er blitt lavere, noe som genererer økt mangfold. Et eksempel som artistene jeg intervjuet trekker fram, er hvordan hiphop, en sjanger historisk forbundet med svarte, marginaliserte ungdommer i USA, har fått økt innflytelse i den digitale tiden. Et annet eksempel peker på hvordan unge artister i dag uhemmet blander ulike, tidligere separerte sjangre – som følge av å ha vokst opp med tilgang til nær sagt «all verdens musikk». Rap/country? Goth/EDM? Jazz/metall? I dag er «alt lov». 

«Kreative utfordringer»: Det andre synet knytter seg derimot mer mot den ovennevnte kritikken av plattformene som drivere av en ensrettet musikkultur. Premisset her dreier rundt en forståelse av hvordan algoritmiske strukturer favoriserer popmusikk som oppfyller visse krav. To trender knyttet til den såkalte «opmmerksomhetsøkonomien» trekkes særlig fram. På den ene siden har vi den «oppmerksomhetssøkende musikken». Dette begrepet rommer musikk som gjennom ulike optimaliseringsstrategier forsøker å stikke seg ut: Korte låter med et høyt tempo, som i løpet av de første sekundene fanger oppmerksomheten vår (den populære sjangeren hyperpop trekkes særlig fram som en eksponent for denne musikken). På den andre siden har vi den «oppmerksomhetsavvisende musikken». Dette refererer til den nevnte bakgrunnsmusikken som fyller de «mood»-baserte spillelistene på Spotify. De siste årene har særlig varianter av såkalte «chill beats» gjort seg populær – bakgrunnsmusikk ment for «chilling», «konsentrasjon» eller andre rolige gjøremål. 

«Plattformforhandlinger»: Det tredje synet rommer imidlertid en mer ambivalent holdning. Her vektlegger informantene hvordan medieteknologi alltid har bidratt i å utvikle musikkens estetikk – og hvordan det å lage god popmusikk grunnleggende handler om å være kreativ innenfor de rammene som omgir skaperen. Informantene som knytter seg til dette synet snakker «forhandlende» om hvordan begrensningene streamingformatet fører med seg også kan virke kreativt forløsende – hvor de ulike «streaminglogikkene» utgjør dogmer som guider deres kreative prosesser. «Nøkkelen i popmusikk er å skape noe som oppleves kjent og fresht samtidig», sier én musiker. 

Medieteknologi har alltid påvirket kreativiteten

Disse tre synene speiler et velkjent paradoks i den «plattformiserte» kulturen vår. På den ene siden har digitaliseringen senket tersklene for å delta: Vi har bedre tilgang til musikk, noe som øker potensialet for en mer mangfoldig musikkultur. På den andre siden drives denne utviklingen av et lite knippe kommersielle selskaper. Selskaper som gjennom algoritmiske, «kuratorielle» strategier løfter fram og filtrerer bort musikk. De som best klarer å spille på lag med disse strukturene, er de som sannsynligvis «lykkes».

Som med fonografen og vinylplatene kommer derfor også streamingformatet med en rekke muligheter og begrensinger og et av hovedargumentene i min artikkel handler derfor om hvordan det å være kreativ til slutt handler om å kunne navigere innenfor det begrensende rammeverket som omslutter skaperen. Som Talking Heads’ David Byrne en gang sa, «complete freedom is as much curse as boon; freedom within strict and well-defined confines is, to me, ideal». Og slik utvikler musikken seg videre – også i den digitale tiden.

Referanser: 

Byrne, D. (2017). How music works. Crown.

Katz, M. (2010). Capturing sound: How technology has changed music. University of California Press.

Kiberg, H. (2023). (Plat) formatted Creativity: Creating Music in the Age of Streaming. Cultural Sociology, 17499755231202055.

Pelly, L. (2019). Big mood machine. The Baffler, 10. URL: https://thebaffler.com/latest/big-mood-machine-pelly

Denne teksten ble først publisert på ballade.no den 13. desember 2023 under tittelen "Let it stream, let it stream, let it stream".

Tekst: Håvard Kiberg, stipendiat ved Institutt for kommunikasjon, Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!      
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.   

Hold deg oppdatert på nyheter fra Kunnskap Kristiania:  

• Nyhetsbrev 
• Facebook