Retorikk: Bank uten nåde

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Om bankers grådighet og retoriske grep

I skyggen av strømprisen som brått gikk i været, krabbet lånerenta oppover og bankene tok over både som plage i hverdagen og en av skurkene i medieoppslag om renta. DNB, den største banken, står i en særstilling. Banken er først til å heve renta når Norges Banks hever sin, og mediene melder at DNB øker overskuddet med «rentefest» på både låntakeres og innskyteres bekostning. DNB ser ikke ut til å ville, eller kunne, gjøre noe med økende rente og økende rentemargin. 

Derimot sier DNB seg mer enn villig til å ta på seg å ordne opp i tidens aller største problemer og de føler med kundene i deres små. Hvis vi skal ta dem på ordet. 

Misfornøyde kunder 

Det er et paradoksalt forhold mellom hva DNB gjør og hva de sier. Når DNB får fortelle om seg selv, framstår banken nærmest som et menneske med moral, empati og omsorg for både penger, kunder, mennesker og verden. Som når den på nettsiden forteller at «vi tror boliglånet vil trives best hos oss» og i årsrapporten om hvor sentralt «bærekraft» er, nå som naturen er så truet. 

Aksjonærenes penger trives i hvert fall hos DNB. Med økende renteinntekter øker utbyttet. Men, som alle som ikke skriver reklametekst for DNB vet, kan penger verken mistrives eller trives, men det kan mennesker. (Hvis man synes renta sliter på humøret, kan man kan gjøre som Silje Sandmæl, kjøpt og betalt av DNB: trekke seg tilbake med en time yoga). Det er ikke bare anekdoter fra venner som hater DNB som tyder på at DNB hadde vært nærmere sannheten om de skrev at «du som kunde vil trives minst hos oss». 

I flere kundeundersøkelser havner DNB på bunn blant bankene når folk bes vurdere tilfredshet med banker. Og etter at DNB kjøpte banken folk sier de er mest fornøyde med, Sbanken, og dro den med seg ned til nedre sjikt i kundebarometeret i 2024, bare forsterkes irritasjonen over en stor og grådig bank. 

Folk mistrives med DNB og får låne over evne. DNB framstiller tingenes begredelige tilstand som skapt av økonomiske lover det ikke er mulig å gjøre noe med. DNB fremstår fullstendig maktesløse med hensyn til hvordan pengenes verdi utvikler seg i samtiden. Renta bare skjer. Allikevel kan den altså ta kontroll over hvordan økonomien skal påvirke naturen. Det er ikke så lett å være Norges største bank uten å være tungt involvert i fossilt drivstoff og dermed ødelegge atmosfæren, fiskeoppdrett og dermed ødelegge biologisk mangfold eller formuesforvaltning og dermed gjøre de rike rikere. Da hjelper det ikke å snakke om å «bevare biologisk mangfold». 

Og om banken klarer å overtale kvinnelige arvinger til å investere i DNB-fond med prosjektet «Hun investerer», gjør det ikke noe med forholdet mellom de rike og de fattige familiene, men bidrar til å redusere den kjønnsbaserte forskjellen i formue i de rike familiene. 

Må det være sånn? 

Gjeninnfør lokalbank og jubelår 

Alle forsøk på å faktisk gjøre noe for at bankene skal bli mer ansvarlige overfor samfunnet og mer i tråd med slik folk vil ha dem, avfeies som urealistiske. Det ble for eksempel framstilt som umulig å stoppe at Norges mest populære bank, S-banken, ble slukt av Norges minst populære. DNB bare anket til de fant en instans som tillot det. Og etterpå skal det være er opp til bankkundene å klage og bankbytte seg fram til lavere rente, virker det som. 

Vi har to bedre forslag som begge er mulige å gjennomføre, for det har vært gjort med suksess før. For det første kan de store bankene splittes og bli lokale med en langvarig relasjon til lokalsamfunn og kunder, og for det andre kan jubelåret, der gjeld slettes, gjeninnføres. 

Sosialisme for de rike  

Pandemien viste hva som ligger under det gamle jungelordet «hvis du skylder banken en million har du et problem, hvis du skylder banken 100 millioner har banken et problem». I stedet for å la store formuer puttet i eiendom og reiseliv, lånt av de store bankene, gå konkurs, fikk bedrifter «kompensasjon» under koronapandemien. Stordalen fikk dermed betalt gjeld han ikke kunne bære. Og når butikkene i landets kjøpesentre fikk støtte til husleia, betalte de inn til eiendomsselskapene. 

På den andre siden, når renta går opp, blir boliglånere satt under gjeldsordningsloven når de ikke kan betjene lånet. 

For de fleste i samfunnet er underlagt en absolutt norm: Du skal betale tilbake det du har lånt! Imperativet er gammelt som Bibelen og Gulatingsloven. Men de rike har de siste tiårene skaffet seg en ordning med kapitalisme og risiko for de fleste, og sosialisme og trygghet for de rike. Den store seieren var da de store bankene i USA ble reddet av staten under finanskrisa i 2008. De er liksom for store og viktige til å gå konkurs.  

Israelittene hadde også erfaringer med problemene som oppstår med akkumulering av privat eiendom gjennom oppkjøp, og hadde derfor en interessant rituell redistribusjon av eiendom for å bøte på problemet; jubelår. Slik lyder Herrens ord, som står det skrevet i 4. mosebok kapittel Kap. 25 Jubelåret 8-35: 

«Så skal du telle sju sabbatsår fram, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsårene blir førtini år. På den tiende dagen i den sjuende måneden skal du blåse høyt i horn; på soningsdagen skal dere la hornet lyde i hele landet. Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. […] I hele det landet dere eier, skal dere gi mulighet til innløsning av jord.» 

Jussens klare intensjon var refordeling av land, ettergivelse av gjeld og frigjøring av slaver. Fordeling av eiendom i dette systemet blir litt som å spille Monopol mellom innvilgede spillere. Man starter med like mye penger og en terning. Når spillet er slutt vinner én, og man kan begynne på nytt. I Jubelretten refordeler man altså hus og hoteller etter 50 år. Dette er en svært annerledes ordning enn slik eiendom forvaltes i så å si hele verden i dag, der nå hus og hoteller er utdelt på forhånd gjennom arv. 

Fra menneskemøter til profittmaskin  

En metode som ville gjort bankene mer ansvarlige, er å få dem nærmere kundene sine. Banker som speilet samfunnet med sosiale forpliktelser til kundene sine. Dagens store banker med distanserte hovedkontorer har fjernet muligheten for at de menneskelige egenskapene hos de ansatte – som skal møte kundene sine i privatlivet og i årevis framover – tvinger fram praksiser som er bedre for kundene og lokalsamfunnet. Selv om de, i hvert fall på kort sikt, er mindre lønnsomme for banken. 

Utviklingen i Trondheim fram til Danske Bank forlot det gamle banksentret, kan illustrere hvordan bankene fjerner seg fra en ansvarlig rolle og blir en fjern profittmaskin kledd i rapporter med human retorikk. 

Et banklån er ikke et produkt 

En bank er en spesiell type butikk, fordi lån av penger ikke oppfattes som en vare man kjøper, men som en mellommenneskelig relasjon stappfull av moral. Man takker derfor banken for å kjøpe produktene deres. Verken det juridisk og formelt orienterte Konkurransetilsynet, det snusfornuftige Forbrukerrådet eller de evinnelige forbrukerjournalistene ser hvordan moralen styrer. Budskapet er at du som kunde, som forbruker, må krangle og bytte deg fram til det billigste produktet – ikke at banken utnytter en tillitsrelasjon. 

De ønsker at forbrukerne skal opptre som den ideelle økonomiske teorien tilsier at de burde, ikke som i den empiriske virkeligheten faktisk gjør. 

Folk lar ikke være å bytte bank fordi de er dumme, men fordi de ikke oppfatter banken som en butikk, og fordi det er utmattende. Bankene prøver å kalle det «produkter», men alle vet hva et lån er. Bankkundenes advokater bør derfor rette seg mot politikken. Det er en politisk beslutning å la bankene bli så store og grådige. Det kan også være en politisk beslutning å gi folk banker av den typen de vil ha. Nære og framtvunget, regulert ansvarlige. 

En variant av denne teksten ble publisert i Trønderdebatt den 11. november 2023 under tittelen «Bank uten nåde». 

Tekst: Runar Døving, professor og Karl-Fredrik Tangen, førstelektor, Institutt for markedsføring, Kristiania. 

Vi vil gjerne høre fra deg!    
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.