Improvisasjon er ikke så tilfeldig som vi tror

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Knut Værnes om improvisasjon i musikk

Stinn brakke. Musikere på scenen og godt i glasset. Er du heldig, har du minst én gang i livet vært vitne til en improvisasjon der det bare tar helt av. Kanskje en jam-session der tonene iler over hjertestrengene hos både musikere og publikum, og stemningen og applausen går i taket. 

Det er fascinerende når musikere, dansere eller sangere legger ut på en solo der de går inn i seg selv og henter ut noe som fremstår som sjela deres i fri kunstnerisk utfoldelse. Der talent og lidenskap eksploderer i en forrykende oppvisning.  

Men det vi ser, er ikke så tilfeldig som vi tror. For hva vil det egentlig si å improvisere? 

– Mange tror at improvisasjon betyr at man bare finner på noe. Det stemmer ikke, sier jazzrocklegenden Knut Værnes, som er professor ved Institutt for musikk på Kristiania.  

– For å kunne improvisere, må du ha basiskunnskap. Tenk bare på alle situasjoner som oppstår når du kjører bil. Du ville ikke kunnet håndtert dem hvis du ikke først hadde lært å kjøre bil og deretter hadde øvd. Faktisk improviserer alle mennesker hver dag; vi finner løsninger og har samtaler som ikke er planlagt. Men du trenger verktøy og kunnskap som utgangspunkt. 

Du har sikkert merket hvor forskjellig en samtale på morsmålet ditt er fra en samtale på et språk du holder på å lære. Du har kanskje øvd på noen ord og fraser, men samtalen flyter ikke like godt på italiensk som på norsk. Setningene kommer ikke like lett, og det kan være vanskelig å formidle det du vil si. Du har rett og slett ikke god nok kjennskap til språket for å kunne sette sammen ordene og frasene på improvisert vis. Slik er det også innen musikk. 

– Man må ha etablert en felles forståelse for at det skal fungere. Visse elementer må være på plass. I musikk handler det om kjennskap til for eksempel rytme, skala og stilart, forklarer professoren.  

Musikerne blir enige om et musikalsk grunnlag 

Han forteller at musikerne i et band gjerne bestemmer seg for en grunnrytme eller en bass- eller trommefigur, det vil si en tonerekke som gjentas (og eventuelt varieres). Deretter spiller for eksempel gitaristen en improvisert solo som på et eller annet vis er tilpasset denne figuren. Kanskje keyboardisten slenger seg på og tilpasser seg soloen ved å legge inn noen akkorder man har snakket om på forhånd. Noen ganger prøver man seg frem og ser hva som skjer. Men grunnrytmen ligger som regel under og viser vei.  

– Innen ulike stilarter øver man på bestemte fraser, altså setninger i musikken, og dem kan man trekke frem og leke med i en improvisasjon, forklarer Værnes.   

Som lytter vil du kunne kjenne igjen ulike musikksjangre – jazz, flamenco, norsk folkemusikk – og kanskje greier du å plassere dem geografisk.  

– Vi kan si at det handler om ulike «dialekter» i musikk. Hvis jeg skal skape en asiatisk stemning, så tar jeg kanskje utgangspunkt i en tonalitet som jeg vet er vanlig i indisk musikk.  

Et godt resultat forutsetter at alle bandmedlemmene vet hvordan den tonaliteten er. 

Litt av kjernen i kunstnerisk improvisasjon er at alt du gjør, må være delvis automatisert

– Hvis jeg plutselig spiller en bluessolo midt i der, kan det bli helt feil. Vi trenger noen felles referanser for å kunne improvisere sammen. Det bør være en struktur.   

Og her er det underlige: det er ikke nødvendigvis enklere å improvisere alene. Den erfarne musikeren, som har håndtert gitaren siden 1960-tallet, kan selvsagt spille i vei når han er alene, lage egne bassganger og slippe å forholde seg til takt og en trommis. Men han foretrekker samspillet med andre.   

Hva med jam-sessions – er ikke det improvisasjon?  

I mange år spilte Værnes faste jam-sessions med blant annet Nissa Nyberget på Josefine Vertshus i Oslo. Da kunne det plutselig komme en sanger eller bassist opp på scenen, synkronisere seg med bandet og overraske alle.  

– Jam-sessions er veldig gøy! Når musikere har en solid teknisk base som gjør at de kan følge med på det de andre gjør og så kaste seg på, da er det morsomt for både musikerne og publikum, sier Værnes. 

Underveis gir musikerne hverandre cues, små hint om hvor de er på vei, og så møtes alle på et visst sted til et visst tidspunkt. Hele samspillet er en kommunikasjon mellom dem. 

Og her er litt av kjernen i kunstnerisk improvisasjon: alt du gjør, må være delvis automatisert. Solid erfaring og grundig faglig kunnskap gjør deg i stand til å improvisere. Det gjør at musikerne intuitivt kan kommunisere på en måte som verken de selv eller publikum har forutsett. Det er da magien oppstår.  

Hva skjer hvis vi krysser improvisasjon med notebasert samspill?   

For noen år siden gjennomførte Værnes et utviklingsprosjekt: hvordan ville uttrykket bli om han improviserte med akustisk gitar over musikk spilt av en strykekvartett?  

Han hadde allerede spilt med Kringkastingsorkesteret (KORK), som jo er et symfoniorkester hvor musikerne følger noter og en dirigent. Der er det lite rom for improvisasjon. 

– Da jeg satte i gang prosjektet, tenkte jeg at strykekvartett er rytmisk stringent og lett å forholde seg til; det kan bli et kult uttrykk. 

Strykere spiller vanligvis det som står i notene, de improviserer ikke. De er gjerne del av et orkester der man må følge dirigenten, som er den som skal sikre at helheten i stykket og alle instrumentene henger sammen.  

To arrangører fikk i oppgave å velge ut låter fra Værnes’ plater. Prosjektet tok rundt et år å ferdigstille, med tykke partiturer der karakter, tempi og toneart ble bevart, men bass, trommer og keyboard var byttet ut med fiolin, bratsj og cello. Kunne dette låte bra?  

– Låtene kjente jeg jo godt og strykerne spilte sine underlag. Responsen fra dem på min improvisasjon var en helt annen enn den man får når jazzmusikere improviserer sammen. Jeg opplevde det som utfordrende både rytmisk og tonalt. 

Resultatet ble ganske store karakterforskjeller. Som for eksempel i låten Venezia fra albumet Jacques Tati og den samme låten i samarbeid med strykekvartetten.  

Øvelse gjør mester – i improvisasjon 

Både personlighet og hvilken musikktradisjon man har bakgrunn fra, vil påvirke hvorvidt du trives med å improvisere. Siden 1985 har Knut Værnes vært involvert i Sommerkurset i Jazzimprovisasjon, som han har ledet siden 1989. Her har musikere som Bertine Zetlitz, Rune Klakegg og Frode Alnæs deltatt, og blant tidligere lærere finner vi foruten Knut Værnes også Torun Eriksen, Frode Berg, Jason Rebello (UK), Jojje Wadenius, Sidsel Endresen og flere store navn. Kurset er som en ukes-lang musikkfestival som gir 3 studiepoeng for dem som er ferdig med videregående skole. Deltakerne får undervisning og samspiller, og hver kveld er det jam-sessions. 

Professor Knut Værnes mener alle kan improvisere; men det som kreves for å oppnå de magiske øyeblikkene i samspill med andre, er altså øving, øving, øving.

Tekst: Taran Cecilie Skjerdal, seniorrådgiver, avdeling forskningskommunikasjon og innovasjon, Kristiania.

Denne teksten ble publisert på forskning.no den 20. juni 2024 under tittelen "Improvisasjon er ikke så tilfeldig som mange tror."

Vi vil gjerne høre fra deg!     

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.