Rasisme og kvinnehat er uunngåelig med Harris som kandidat

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Valget i USA 2024

Lørdag 13. juli satt jeg på et kjøkken i Virginia og tok en øl sammen med amerikanere jeg ikke har sett på lenge. Siden broren til min farfar utvandret til USA har jeg en stor familie her som ligner på min egen i både lynne og utseende. Den eneste forskjellen er at de staver etternavnet sitt med det amerikaniserte «Rakness». Familien er bosatt på Østkysten, Vestkysten og i Midtvesten og inneholder hele det politiske spekteret fra liberale demokrater til overbeviste Trump-tilhengere.

Mens vi satt der og drakk øl og snakket om løst og fast kom en av familiens overbeviste Trump-tilhengere brasende inn og sa «Trump er blitt skutt!». Alle grep umiddelbart etter telefonene sine og tenkte det verste. Da det ble klart at Republikanernes presidentkandidat Donald Trump hadde overlevd drapsforsøket i Butler i Pennsylvania, sa den samme personen: «Jaja gutter, jeg visste dette kom til å skje, det er bare å gjøre seg klar for borgerkrig!». Vi andre så bare på hverandre og visste ikke helt hva vi skulle si. Jeg tenkte innerst inne at hvis Trump spiller kortene sine riktig nå, så er valgkampen over før den har begynt.

Et politisk jordskjelv

Da Harold MacMillan, britisk statsminister i årene 1957–1963, en gang ble spurt om hva som var det vanskeligste i politikk, svarte han «events, my dear boy, events». De to siste ukene har vist at det er en klok innsikt.

Da president Joe Biden trakk sitt kandidatur og visepresident Kamala Harris seilte opp som hans arvtager, var det et politisk jordskjelv.

Plutselig var etterspillet etter Trumps attentat borte fra nyhetssendingene. Da jeg så tv-sendingene fra et hotellrom i Philadelphia kunne man nesten kjenne adrenalinet pumpe fra demokratiske sympatisører på tv-skjermen. De følte at valgkampen hadde startet på nytt. Alt som var tapt, kunne nå vinnes tilbake.

Kamala Harris er like upopulær som Trump

Selv om Harris har fått en god start, er 2024 et vanskelig valg å vinne for Demokratene. Harris er like upopulær som Trump, og Trump har ledet over Biden på meningsmålingene i ti måneder på rad. Hadde det vært valg i dag, ville Trump trolig ha vunnet.

Demokratene har hatt presidenten i tolv av de siste 16 årene og sliter med styringsslitasje. Økonomien er den viktigste saken for amerikanske velgere, og her har Trump større troverdighet enn Harris. Hver eneste restaurantregning jeg fikk i USA i sommer minnet meg om hvor mye dyrere ting er blitt siden jeg var der sist. At inflasjonen nå er under kontroll, og amerikansk økonomi går godt, hjelper ikke velgere som sitter igjen med en netto tapsopplevelse de siste fire årene.

Harris må ikke bare ta igjen ledelsen til Trump, hun må vinne med klar margin. Demokratene kjemper ikke bare mot Det republikanske partiet, de kjemper en hard kamp mot det amerikanske valgsystemet.

I 2020 fikk Joe Biden syv millioner flere stemmer enn Donald Trump på landsbasis, men den reelle seiersmarginen var veldig liten. Hadde Biden mistet 44 000 stemmer sammenlagt i delstatene Georgia, Arizona og Wisconsin, ville Trump fått like mange valgmannstemmer som Biden. I 2016 fikk Hillary Clinton rundt tre millioner flere stemmer enn Trump på landsbasis, men hun tapte de tre vippestatene Wisconsin, Pennsylvania og Michigan med til sammen 80 000 stemmer. Sist gang Republikanerne vant flertallet av stemmene på landsbasis i et presidentvalg var i 2004.

Med jevnt valg nasjonalt, får republikanerne presidenten og senatsflertall

Siden Republikanerne er mer populære i USAs minst folkerike områder gir det dem et komparativt forsprang i både presidentvalg og valg til Kongressen. Det amerikanske senatet er ekstremt skjevfordelt, siden Wyoming med sine 586 000 innbyggere har like mange senatorer som California, som har 39,1 millioner innbyggere. Dersom valget blir jevnt på landsbasis med 1–2 prosentpoengs overtak til Demokratene, får Republikanerne trolig både presidenten og flertallet i Senatet.

I deres siste bok, Tyranny of Minority, peker de to demokratiforskerne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt på det amerikanske valgsystemet som en viktig årsak til USAs politiske krise. Ifølge Levitsky og Ziblatt legger det amerikanske systemet til rette for mindretallstyranni der godt organiserte minoriteter får enorme muligheter til å blokkere og sabotere. Dette utnytter nå det republikanske partiet til å undergrave USAs demokrati fra innsiden.

Mobilisering som strategi 

Valgdeltagelsen i USA er ganske lav sammenlignet med andre demokratier. I de siste presidentvalgene har den ligget på mellom 55 og 62 prosent. Det er dermed store gevinster å hente dersom en klarer å øke valgdeltagelsen hos egne kjernevelgere. Harris’ store mulighet er at entusiasmen som nå sprer seg i Det demokratiske partiet gjør at flere kvinnelige velgere, yngre velgere og minoritetsvelgere blir mobilisert.

I 2008 vant Barack Obama bare 43 prosent av de hvite stemmene, men fikk 95 prosent av de afrikansk-amerikanske og 67 prosent av de latino-amerikanske stemmene. Obama vant først og fremst på grunn av sin evne til å mobilisere velgere med minoritetsbakgrunn. I 2008 var det fire millioner flere afrikansk-amerikanere og latino-amerikanere som stemte enn i 2004. I 2012 forlot mange hvite velgere Obama, og han endte opp med 39 prosent av de hvite stemmene, men vant likevel en komfortabel seier med 93 prosent av de afrikansk-amerikanske og 71 prosent av de latino-amerikanske stemmene.

Bidens største problem før han ga seg som kandidat, var at støtten hans blant yngre velgere og minoritetsvelgere var på et lavmål. Trumps kampanje hadde også begynt å gjøre bekymringsverdige gode målinger, spesielt blant menn med afrikansk-amerikansk og latino-amerikansk bakgrunn.

Trumps strategi er å maksimere oppslutningen blant hvite velgere og begrense tapet blant minoritetsvelgere. Valget av James David Vance som visepresident må forstås i det lyset. På Republikanernes landsmøte sa en av kampanjens rådgivere at «hvis Trump vinner hvite menn i 2024 på samme måte som han gjorde i 2016, vinner han. Det er ingen tvil». I vippestatene Wisconsin, Pennsylvania og Michigan er andelen hvite velgere henholdsvis 86, 81 og 79 prosent.

Det republikanske partiet har blitt en høyreekstrem personkult

Tanken er at Vance med sin hvite arbeiderklassebakgrunn skal klare å lokke mange av disse velgerne med budskapet om at innvandrerne tar fra dem jobbene og ødelegger alt som er fint og bra med USA. En av grunnene til at Trump liker Vance, er at han ikke skyr unna appeller basert på folks etnisitet. I sin første valgkamp til Senatet laget Vance en video der han så rett inn i kamera og sa at «Joe Bidens åpne grenser dreper folk i Ohio, med flere ulovlige rusmidler og flere demokratiske velgere som strømmer inn i dette landet».

Valget av Vance som visepresident viser at Trump nå har full kontroll i partiet og har gjort det om til en høyreekstrem personkult. Vance støtter fullt ut påstanden om at Trump egentlig vant valget i 2020 og har lovet at han aldri vil stå i veien for Trumps autoritære ambisjoner. Republikanernes presidentkandidat er spesielt glad i Trump-kritikere som blir Trump-fans, og her er Vance best i klassen. I et intervju i 2016 sa Vance at Trumps største svikt som politisk leder er at «han ser det verste i folk, og han oppmuntrer det verste i folk». Han politiske forvandling de siste årene viser at den innsikten gjelder for han selv også.

Hvem hører til i det amerikanske fellesskapet?

Siden Kamala Harris både er kvinne og tilhører en minoritet, som afrikansk-amerikansk og med opphav i Sør-Asia, skjerpes de identitetspolitiske frontene i valgkampen. Grunnen til at motsetningene i USA går så dypt er at republikanerne og demokratene ikke bare er uenig om politiske saker. De er uenig om hvilket land USA er, og hvem som egentlig tilhører det amerikanske fellesskapet.

Republikanerne mener at USA ble ødelagt av at kvinner og minoriteter fikk for mye å si

Trumps republikanske parti representerer en aggressiv hvit nasjonalisme der mange velgere føler at de er i ferd med å miste landet sitt til grupper de ikke oppfatter som «ekte» amerikanere. I en meningsmåling fra 2020 sa over halvparten av republikanske velgere at «den tradisjonelle amerikanske levemåten forvitrer så raskt at vi muligens må bruke makt for å redde den». 40 prosent sa seg enige i utsagnet om at «det vil komme en tid når patriotiske amerikanere må ta loven i egne hender». Sjette januar 2021 tok de makten i egne hender og stormet inn i den amerikanske Kongressen med Trumps velsignelse. Dersom de ikke får ha et amerikansk demokrati på sine premisser, vil de ikke ha noe demokrati i det hele tatt. Trump og hans allierte er allerede i full gang med planene om å utfordre valgresultatet i 2024 dersom de skulle tape valget.

For å gni inn at USA er et land av og for hvite menn, spilte man James Brown-låten It´s a Mans World høyt da Trump entret scenen på det republikanske landsmøtet. I sin tale til delegatene sa Vance at da Trump sto der blodig med en knyttet hånd i været etter å ha blitt beskutt, representerte han «Amerikas siste og beste håp om å gjenopprette det som – hvis tapt – kanskje aldri kan bli funnet igjen». Denne nostalgiske populismen har som et underliggende premiss at det USA som en gang var stort, mektig og beundringsverdig, ble ødelagt av at kvinner og minoriteter fikk for mye å si.

Når Harris fronter den demokratiske valgkampen, er rasisme og kvinnehat en uunngåelig konsekvens. På høyresidens tv-kanaler sirkuleres allerede teorier om at Harris egentlig ikke er amerikaner og at hun fikk jobben som presidentkandidat fordi hun er kvotert inn. Når en ser på de utallige sexistiske angrepene på Harris på Fox News skjønner en hvorfor USA, nesten 250 år etter uavhengighetserklæringen, ennå ikke har hatt en kvinnelig president. Grunnen til at disse konfliktene blir så sterke, er at kvinner og minoriteter aldri har stått sterkere i USA enn i dag. Dermed presses disse konfliktene til overflaten.

Ifølge de demografiske fremskrivingene vil USA i 2045 få et minoritetsflertall ved at andelen afrikansk-amerikanere, latino-amerikanere og asiater overstiger antallet hvite. Det er disse fremskrivingene som får mange republikanske velgere til å miste nattesøvnen. USA står dermed overfor et vippepunkt der det er et stadig større flertall som ønsker seg et inkluderende flerkulturelt demokrati. Harris’ store håp er at hennes kandidatur kan gjøre dette til en realitet.

Tekst: Ketil Raknes, instituttleder, Institutt for kommunikasjon, Kristiania

Denne teksten ble publisert i Morgenbladet 26. juli 2024 under tittelen "Kamala Harris må mobilisere kvinner, unge og minoriteter."

Vi vil gjerne høre fra deg!    
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.