Han maler som Emanuel Vigeland

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Manusutvikling

Midt mellom Vinderen og Slemdal, blant overdådige villaer på Oslo vestkant ligger byens best bevarte hemmelighet: Tomba Emmanuelle. Det er en teglsteinsbygning som ligner en kirke, men det er ingen kirke. Det er et mausoleum. Vi må dukke for å gå inn den lave døren som leder inn i det nesten helt mørke gravkammeret. 

Det første vi legger merke til er den spesielle lyden. Det kan oppstå opptil tjue sekunders etterklang. Hver lyd vi lager i det mørke rommet blir der en lang, lang stund. Og så, begynner vi å oppleve størrelsen – Det er stort, høyt under taket, alt muret inne. Grottekaldt, eller skal vi si gravkaldt.   

Vi skimter malerier på veggene

Freskomalerier med nakne kropper som har sex, barn som leker, skjeletter som truer. Øynene våre venner seg mer og mer til mørket og vi aner mer og mer av det 800 kvadratmeter store freskomaleriet, «Vita». Livet betyr det. Det er malerier av kvinner som føder, og menn som prøver å holde døden vekk. Det elskes. Det knulles. Barn som leker. Døden. Det er hauger av lik. Kvinnen står på haugen og dytter sine barn opp, opp mot solen.  

Dette skrekkelige, dypt merkelige, og sjelsettende kunstverket er laget av Emanuel Vigeland (1875-1948).

Jeg holder på å utvikle et biografisk spillefilmmanus om ham som en del av min doktorgrad. Hvem var Emanuel Vigeland? Hva slags menneske er det som lager et slikt kunstverk?   

Emanuel ble født i Mandal i 1875

Han var yngst av fire brødre, der storebror Gustav Vigeland er den mest kjente. Barndommen var preget av en mørk pietistisk kristendom og en dypt alkoholisert far, som døde da Emanuel var 9 år. Gustav var seks år eldre og ble et forbilde. Han lærte Emanuel å tegne og male. Men i 1902 etter Emanuels første solo-utstilling, brøt de kontakten. Gustav likte ikke at Emanuel malte i den samme motivkrets som han. De snakket aldri sammen igjen. Vi står utenfor mausoleet og kan på femten minutter gå ned til Vigelandsparken. To brødre, så nære. To brødre, så fjerne.  

Som manusforfatter til film er min hovedoppgave å skrive historien som skal fortelles audiovisuelt innenfor en begrenset tid – til å bli en to timers film. Det er gøy, men hvordan gjør man det? Man må skrive handlinger til rom – et filmrom. Location. Lyd. Mise-en-scene. Også er det karakteren. Jeg må mer enn å forstå karakteren, jeg må ha en stor innlevelse i ham. Ved å tenke og føle lever jeg meg inn i ham. Hvor var han? Hvilken tid? Hva ville han? Hva gjør han? Emanuel Vigeland maler freskomalerier. En freskomaler? Innlevelsen min rekker ikke så langt. Jeg må gjøre som han gjør.  

Jeg maler et freskomaleri.   

Det er malt al fresco. Maling på kalkholdig fersk, og våt mur. Renessansen er særlig kjent for det, med det sixtinske kapell som et kjent eksempel. Bildet kan stå i tusenvis av år. 

Å lage et freskomaleri er en prosess som er annerledes enn å skrive. Det er fysisk. Man murer opp lerretet sitt. Jeg begynte å kalle det for Tung tid. Det var ikke vond tid, men helende. Emanuel Vigeland begynte med freskomaleri etter bruddet med Gustav. Jeg merker når jeg står med dette anstrengende arbeidet at jeg jobber meg gjennom tunge følelser. Hver dag – en giornata, som det heter på fresko – ble nok en bit i det store bildet lagd.  

En giornata – et dagsverk. Øyet til Emanuel

Han mistet øyet i en skyteulykke da han var ungdom. Dette var gjort som en del av et kurs freskomaleri som varte to uker.  Det ble ledet av Mikael Øye Hegnar. Med på kurset var kunstnerne Stella Vallik og Frithjof Hoel som laget sine egne malerier. Freskomaling handler om planlegging og tilstedeværelse. En tung og langsom prosess, der to lag med mørtel skal opp på veggen, før man kan begynne å male. Det er vasking. Det er pussing. Det er svetting og såre muskler. Det er fysisk håndverk som skaper kunst for evigheten. 

Det jeg gjorde i uke 1 var planlagt revet før uke 2. I uke 2 begynte jeg å male Emanuels historie. Jeg murte opp et stort lerret med det første laget – såkalt Arricio. Dette er litt grovere enn det andre laget - Intonaco – som er det laget man maler på.

Jeg hadde en skisse jeg jobbet ut ifra, men å møte lerretet gjør at man også finner maleriet på nytt.  

«Vita Incipit» er på en måte enkel å tolke. Det kan oppleves undrende. Eller morsomt. Fint eller stygt. Samtidig må tolkeren finne sine egne ord for hva hen ser, og hva det betyr.  

Ved å gjøre som Emanuel fikk jeg en tilgang til ham som innlevelsen min ikke hadde klart alene. Det fysiske har satt seg, og når jeg skriver Emanuel skaper erfaringen en større innlevelse i ham.  

Når det kommer til «Vita Incipit» så er det en begynnelse på en historie – en første akt – og jeg skal følge trådene for å se hva som skjer videre.  

Følg gjerne prosjektet på Instagram. 

Vi vil gjerne høre fra deg!    

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.