Arbeiderpartiet formet norsk politisk kommunikasjon

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Kommunikasjon

Arbeiderpartiet har fra begynnelsen av 1900-tallet kommunisert strategisk gjennom partiaviser, valgkamper inspirert av nazistene, bruk av teater, slagord og taler til massene – og opprettelse av strategiske talerør etter andre verdenskrig. 

Fra tidlig 1900-tallet tok Arbeiderpartiet kontroll over arbeideravisene i Norge. I 1920 besto Arbeiderpressen av 33 aviser, og skillet mellom parti og avis var ofte uklar. Avisen og redaksjonen i Arbeiderbladet var også sentrale redskap i byggingen av arbeiderbevegelsen, og de støttet lojalt og ukritisk opp om Arbeiderpartiet. Redaktøren for avisen ble valgt på Arbeiderpartiets landsmøte og var en del av partiledelsen helt frem til 1975. 

Fra 1930-tallet skjedde et skifte fra argumentasjon og diskusjon til enkle budskap og direkte påvirkning. 

Inspirert av nazister og kommunister 

På 1930-tallet var Arbeiderpartiets politiske kommunikasjon sterkt inspirert av nazistisk og sovjetisk propaganda. Det var et skifte fra bruk av argumentasjon og diskusjon til enkle budskap og direkte påvirkning. Det ble appelert mer til følelser for å vinne massene for sine ideer.  

Kommunikasjonen gikk fra å være saklig og argumenterende i partiavisene tidlig på 1900-tallet, til å være slagordpreget og insisterende i mellomkrigstida – til å være mer indirekte og altomfattende etter andre verdenskrig. 

I 1933 gikk Arbeiderpartiet til valg under parolen «Hele folket i arbeid». Valgmateriell ble spredt mer enn noen gang før, og film ble for første gang tatt i bruk i en norsk valgkamp.

Den kjente valgplakaten «By og land. Hand i hand» var direkte inspirert av av den tilsvarende plakaten «Stadt und Land. Hand in Hand», som ble brukt av nazistene samme året.

Det ble organisert omreisende politisk teater, såklate tramgjenger, etter inspirasjon fra sovjetisk propaganda. Bruken av hammermerket som symbol på Arbeiderpartiet var direkte inspirert av, og var et svar på, hakekorset.

Den sterke satsningen på kommunikasjon og den mer moderate politikken var viktige grunner til at Arbeiderpartiet fikk økt oppslutning utover 1930-tallet, som også la grunnlaget for den totale dominansen i norsk politikk etter andre verdenskrig.   

Hjemmefronten advarer mot statlig informasjonsvirksomhet 

Det norske strategiske kommunikasjonsarbeidet var omfattende mot slutten av andre verdenskrig. Men i oktober 1944 sendte ledelsen i Hjemmefronten et brev til statsminister Johan Nygårdvold (Ap) i London der de advarte mot å videreføre statlig informasjonsvirksomhet inn i fredstiden, aktiviteter som kunne minne om nazistisk propaganda.

Det ble likevel opprettet mange permanente kommunikasjonsinstitusjoner etter andre verdenskrig. Men disse institusjonenes arbeid ble ikke kalt propaganda, men presentert under dekke av annen virksomhet.  

De fremsto som sivile frivillige organisasjoner, men fungerte mer som informasjonsbyråer for Arbeiderpartiets regjeringer. 

Da Arbeiderpartiet tok kontroll over norsk politikk etter andre verdenskrig, tok de også kontroll over organiseringen av kommunikasjonen og budskapet som ble sendt ut til den norske befolkningen gjennom pressen og sivile organisasjoner, til støtte for egen politikk. 

I 1947 ble Arbeiderbladets redaktør Olaf Solumsmoen ansatt som pressesjef hos statsminister Einar Gerhardsen. Solumsmoen ble en av Gerhardsens nærmeste rådgivere, og han var en sentral skikkelse i utviklingen av regjeringens strategiske kommunikasjon etter andre verdenskrig.  

Den norske Public Relations Klubb 

I 1949 gikk landsmøtet i Arbeiderpartiet inn for at Norge skulle melde seg inn i NATO. Et halvt år etter at Norge ble medlem, holdt Den norske Public Relations Klubb sitt konstituerende møte.

Denne forløperen for dagens Kommunikasjonsforeningen ble opprettet etter inspirasjon fra Public Relations i USA og en tilsvarende britisk forening.

Hans Olav ble valgt til leder for den norske foreningen. Han hadde ledet norsk informasjonsvirksomhet i USA under krigen og fortsatte som presserådgiver ved den norske ambassaden, inntil han overtok som sjef for Utenriksdepartementets pressekontor i 1948. Einar Gerhardsens nære medarbeider, Olaf Solumsmoen, ble valgt til nestleder. I tillegg til de statsansatte, var det representanter fra Norsk flyselskap (en del av SAS), Norges Rederiforbund og Oslo Reisetrafikkforeningen for Oslo og omegn, som alle var nært knyttet til arbeiderpartistyrte regjeringer under og etter krigen.  

Statsminister Gerhardsen deltok på det første såkalte arbeidsmøtet i PR-klubben 21. desember 1949 og ser ut til å ha hatt en ledende og dominerende rolle på møtet. Deltagerne hadde en fortrolig samtale, som varte i nesten to timer, om statsbudsjettet, finanspolitikken, det skandinaviske samarbeidet og den norske forsvarssituasjonen.

Det første året av PR-klubbens program viser at organisasjonen var opptatt på den kalde krigen og den nye sikkerhetssituasjonen. 

NATO-motstandere på venstresiden 

Det var mange på den politiske venstresiden i Norge som var imot NATO-medlemskap og en tettere vestlig tilhørighet. Støtten til NATO-medlemskap blant de borgerlige partiene og deres velgere var mye større.

Den viktigste målgruppen for å overbevise om den nye forsvarslinjen var altså de som var skeptiske i arbeiderbevegelsen. De borgerlige partiene overlot dermed til Arbeiderpartiet å gjøre opp med venstresiden og kommunistene.  

Etter initiativ fra statsminister Einar Gerhardsen (Ap) ble organisasjonen Folk og Forsvar etablert i 1951. Gerhardsen var et av medlemmene i arbeidsutvalget for opprettelsen av organisasjonen, og Solumsmoen var til stede på arbeidsutvalgets siste planleggingsmøte i desember 1950.

Organisasjonen fremsto som en paraplyorganisasjon for ulike sivile organisasjoner, som fagforeninger, politiske ungdomsorganisasjoner og andre uavhengige organisasjoner. Men den ble støttet, og arbeidet i nært samarbeid med, norske myndigheter og NATOs informasjonstjeneste i Paris.  

Målet med organisasjonen var å fremme norsk forsvarspolitikk og NATO-medlemskap. Arbeiderbladets politiske redaktør, Per Monsen, ble ansatt som redaktør for organisasjonens magasin Kontakt-Bulletin, og han bidro med mange ideer og innspill for å påvirke den norske pressen til å skrive positivt om NATO-medlemskap og NATO. Folk og Forsvar delte ut pressestipend til norske journalister, gjennom Norsk Presseforbund. 10 prosent av stipendet ble holdt tilbake inntil journalistene leverte sine rapporter (inkludert reportasjer) til presseforbundet. Per Monsen var også leder for Norsk Presseforbund fra 1954 til 1958.

Atlanterhavskomiteen – sivil organisasjon som informasjonsbyrå for Ap 

I 1955 ble Den norske Atlanterhavskomité etablert, med et mer elitistisk preg. Mens Folk og forsvar rettet seg mot lokal- og regionaviser, var riksavisene viktigere for Atlanterhavskomiteen, så vel som forskere og lærere i skolen. Foreningen ble ledet av sentrale Arbeiderparti-folk, som Nils Langhelle (stortingspresident), Haakon Lie og Trygve Lie.  

I likhet med Folk og Forsvar presenterte også Den norske Atlanterhavskomité seg som en sivil organisasjon, som ble støttet økonomisk av regjeringen og støttet lojalt regjeringens (Arbeiderpartiets) forsvarspolitikk. Begge organisasjonene hadde et klart antikommunistisk og antisovjetisk budskap og samarbeidet tett med og ble støttet av en samlet norsk presse, med unntak av den kommunistiske pressen. De fremsto som sivile frivillige organisasjoner, men fungerte mer som informasjonsbyråer for Arbeiderpartiets regjeringer.  

Nye kommunikasjonsformer var mer dempet og indirekte 

Verken PR-klubben, Folk og Forsvar eller Den norske Atlanterhavskomité brukte begrepet propaganda i sine dokumenter eller i eksternt arbeid. Etter britenes bruk av propaganda under første verdenskrig og Nazi-Tyskland under andre verdenskrig, ble begrepet propaganda klart diskreditert. Når også Hjemmefronten advarte mot statlig informasjonsarbeid som kunne minne om nazistisk propaganda, hadde statsministeren og hans kolleger behov for å utvikle nye kommunikasjonsformer. Denne nye formen for strategisk kommunikasjon var derfor mer dempet, indirekte og subtil, ved bruk av sivile organisasjoner og den lojale pressen.  

Tekst: Øystein Pedersen Dahlen, førstelektor, avdeling for kommunikasjon, ledelse og markedsføring, Kristiania

Referanser: 

Dahlen, Ø. P. (2024). Establishment of the Norwegian Public Relations Club; in a Cold War Context. I S. Alghasi, E. C. Vanvik, J. Barland og J. Falkheimer (red.). Strategic Communication – Contemporary Perspectives. Cappelen Damm Akademisk.  

Dahlen, Ø. P. & Werenskjold, R. (2023). Norwegian Defence and Security Policy: The Struggle for Hearts and Minds in the 1950s. I F. Norén, E. Stjernholm og C. Thomson (red.), Nordic Media Histories of Propaganda and Persuasion (s. 159-180). Palegrave. 

Jensen, L.-A. (2002). I hammerens tegn. Nye agitasjons- og propagandaformer i norsk arbeiderbevegelse på 1930-tallet. Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (101-119). Oslo: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.    

Denne teksten ble publisert i Kommunikasjon.no den 29. februar 2024 under tittelen "Del I: Regjeringens PR-klubb".

Vi vil gjerne høre fra deg!    
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.