Nordmenn spiser med hendene

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Matkultur

Min svigeronkel fra England var på besøk. En dag spiste vi frokost. Han satt ved kjøkkenbordet og snakket om mat sammen med min sønn i tiårsalderen. Svigeronkel fortalte at man i Øst-Afrika spiser med hendene, og han gestikulerte hvordan de behandler det lompelaktige brødet og plukker det gode som skal inni.  

Jeg kommenterte: «Men dere sitter jo nå og spiser med fingrene?»  

«Ja, men det er fordi …» svarte han. Et eller annet om det praktiske og selvfølgelige i at man spiser brødskiver med fingrene.  

Dette er en observasjon, en anekdote eller til og med svogerforskning. Men man kan forfølge observasjonen induktivt og se om den har noe for seg.  

Spiser du med hendene eller med kniv og gaffel? 

Spør man en nordmann om man i Norge spiser med kniv og gaffel eller spiser med hendene, svarer nesten alle «kniv og gaffel». Spør du om hvilket redskap hen brukte for å spise frokost, svarer hen «hendene» eller kanskje «skje» til å spise melkebaserte retter med tørrfor eller grøt.  

Interessant nok klassifiseres mat som spises med hendene også mer usunn

Til lunsj er det litt variasjon, men de fleste spiser med hendene. Til middag spiser nordmenn stort sett med kniv og gaffel til hverdags, mens det i helgen er mye pizza eller taco – som mer eller mindre spises med hendene. Mellommåltidene er alltid med hendene eller med skje: eple, banan, yoghurt, sjokolade. Kveldsmaten er også et håndholdt måltid.  

Ergo fortæres omtrent tre av dagens fire måltider med hendene som redskap, bare ett med kniv og gaffel. Det er fire måltider om dagen, sju dager i uka. Det blir 28 totalt. Sju av måltidene skjer med kniv og gaffel. Ren etnografisk observasjon, som vi antropologer holder på med, viser at nordmenn er et folkeslag som spiser de fleste måltider med hendene.  

Likevel insisterer de på det motsatte, eller ureflektert fornekter det. Hvorfor dette misforholdet? Hva slags teori kan forklare det?  

Det viktigste måltidet

En åpenbar antagelse er at middagen er dagens viktigste måltid. I hvert fall sosialt sett. Mange kaller også frokosten dagens viktigste måltid, men da i form av ernæring (grovt brød og næringsrike landbruksprodukter). Det er ansett som viktig å få i seg riktig føde før man skal starte dagen.  

Den sosiale middagen er hovedmåltidet. Familiært hverdagslig rituelt, og ekstremt viktig i alle høytider, jul, dåp, konfirmasjon, bryllup eller kongens bord. Da dekkes det på med kniv og gaffel som de viktige redskaper for å føre maten fra hånden til munnen. Sånn skal det være. Hvis en restaurant serverer isdessert med hansker, blir det en opplevelse for livet; regelbruddet er sterkt. 

Er kniv og gaffel norsk kultur?

Historisk kan man anta at spisemetoder er en tradisjon som er tradert fra generasjon til generasjon. Hvilke regler for hvordan man skal spise varierer jo både etnografisk og historisk, så det kan ikke være slik at kniv og gaffel er «naturlig». Det er åpenbart kultur.  

En enkel sammenligning er den østasiatiske serveringen. Der ville man absolutt aldri ha en kniv på bordet, og derfor er pinner den rette måten å føre maten til munnen.  

Når nordmenn er på tur i skogen, blir kniv og gaffel jålete

En god teori er at det handler om kontroll. Både kulturelt og psykologisk. Kontroll over det Tian Sørhaug kaller innsider og utsider. Gaffelen, som fører maten til munnen, kontrollerer overføringen. Spytt, blod og alt det ekle som kommer fra innsiden skal ikke ut, og det som kommer inn skal være kontrollert.  

Da det ble barbarisk å spise med hendene 

Norbert Elias skriver veldig godt om hvordan endringene i kontroll av spisevaner forandret seg i Europa i perioden 1400 til 1900. Det er en disiplinerings- eller siviliseringsprosess, som for Elias betyr omtrent det samme. Å spise med hendene ble mer og mer uglesett i denne perioden, eller som de kalte det; barbarisk, primitivt og ukontrollert.  

Folk ble mer og mer sett ned på om de ikke spiste med kniv og gaffel. Den sosiopsykologiske reaksjonen skam blir dermed en interessant variabel. Hvis vi ikke klarer å holde kontrollen eller etiketten og behersker redskapet, og dermed søler til dress eller kjole, blir det skam, som er et viktig element i selvdisiplinert sosial kontroll.  

Å spytte er et eksempel på noe som er helt naturlig. Men det skal kontrolleres, ifølge normene våre. 

Vi vurderer oss selv i forhold til andre 

Det er derfor også rimelig å anta, slik min svigeronkel fortalte det, at man vurderer seg selv i forhold til andre. At man definerer seg selv som en som spiser med kniv og gaffel, sammenlignet med de som spiser med hendene – og som dermed er sett på som usivilisert og vulgært.  

Å definere seg selv i forhold til noen som gjør noe annet, er typisk menneskelig. De andre spiser mat som gjør dem annerledes. Vi tilhører de som spiser med kniv og gaffel. Det blir en slags definisjon på seg selv: jeg er en som ikke spiser med hendene. 

Handler det om moral og normer? 

Interessant nok klassifiseres mat som spises med hendene også mer usunn. Hvis man ber nordmenn nevne usunne matretter, svarer de øyeblikkelig pizza, hamburger og kebab. Helt uten ernæringsvitenskapelig innsikt. Men heller stappfullt av moralske eller moralistiske reflekser.  

Hele poenget er å forstå et samfunn på deres egne premisser

Det mest typiske i historien er min svigeronkels svar på hvorfor han spiser brødskiver med hendene: «Det er fordi …» det er selvsagt. Hvordan skulle man ellers spise brødskiver? Alle kulturelle tatt-for-gittheter er vanskelige å se. Å svare med ureflekterte selvfølgeligheter er svært vanlig. Hendene er primatenes mest fabelaktige redskap. Hvorfor ikke bruke dem når det er mulig? Når nordmenn er på tur i skogen, blir kniv og gaffel jålete, men der har man utarbeidet et enhåndsredskap som er både skje, kniv og gaffel.  

Eksempelet egner seg for å reflektere om det usagte, det ureflekterte. Studenter er gjerne liberale og tenker at man kan spise hva man vil med hvem man vil når man vil, men det er ikke nødvendigvis så enkelt. Tar man en dram om morgenen, får man gjerne en sosial sanksjon. 

Å stille spørsmål ved det vi tar for gitt – en faglig metode 

Å se slike tatt-for-gittheter er del av antropologiens eksistensberettigelse. Fordi hele poenget er å forstå et samfunn på deres egne premisser og se verden fra deres posisjon, altså det vi kaller en kulturrelativistisk metode.  

På den måten kan man forstå og siden forklare hva folk holder på med, hva de faktisk gjør, ikke hva de sier at de gjør. Og mennesker gjør mye rart, som å spise med kniv og gaffel og mene at det er det mest naturlige – noe det naturligvis ikke er.  

 Tekst: Runar Døving, Professor ved Instiutt for markedsføring, Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.