Når fakta har makta

– Vi ser en tydelig trend, spesielt i Europa, der politikken vitenskapeliggjøres, sa Ketil Raknes, førsteamanuensis og instituttleder for kommunikasjon på Kristiania, under et seminar om forskningskommunikasjon.

Det høres kanskje tørt ut. Men det Raknes egentlig snakker om er makt. Hvem som har den og hvem som mister den.

Vi ser det her i Norge. Det starter med et problem. I stedet for å stake ut en politisk retning, setter regjeringene raskt ned et ekspertutvalg.

– Denne regjeringen har vel satt rekord i å opprette ekspertutvalg. Arbeiderpartiet er så i tvil om egne politiske egenskaper at de setter ned ekspertutvalg for å løse de fleste politiske spørsmål, sa Raknes til humring fra salen.

Forskning inn, folkelig makt ut?

Denne utviklingen gir forskning en helt ny rolle i politikken. Vi ser det i referanselistene til offentlige dokumenter. De har tredoblet seg. Kunnskap veier tyngre enn noen gang før. For forskere og forskningskommunikasjon betyr det at flere dører åpnes.

– Muligheten for å bli hørt av det politiske systemet har sjeldent vært større enn nå, understreker Raknes.

Men når noen dører åpnes, er det andre dører som lukkes.

Interesseorganisasjoner mister grep

 Før var de norske interesseorganisasjonene fast inventar i offentlige utredninger. De hadde reell innflytelse. Nå opplever kanskje flere at de har blitt skjøvet ut på sidelinja.

Og det er ikke tilfeldig hvem som tar plassen deres. Under pandemien var det ekspertene som styrte. Professorer i helse og samfunnsøkonomer tok ordet. Ikke interessegruppene. Ikke de folkevalgte. 

– Dette skaper en vridning hvor ekspertene former politikken, forklarer Raknes. Det betyr likevel ikke at premissene alltid blir akseptert av befolkningen. Og nettopp her blir forskningskommunikasjon avgjørende. For det hjelper lite å ha rett hvis du ikke blir forstått.

Fra protest til posisjon 

Men interesseorganisasjonene har ikke gitt opp. I stedet har de endret sin strategi. Nå forsøker de å bli eksperter selv. De ansetter jurister og økonomer. Tidligere departementsansatte. Og de produserer kunnskap i form av rapporter og notater, og tilbyr det som beslutningsgrunnlag for politikere.

– Spørsmål om verdier, prioriteringer og rettferdighet er politiske, ikke vitenskapelige

– Og de kjefter ikke, de roser politikerne. Får du hundre meldinger med dritt hver dag, legger du fort merke til den ene som inneholder ros, sier Raknes og smiler.

Målet er å bli en betrodd rådgiver. En rådgiver med tilgang og som lyttes til.

Når alle er kunnskapsbaserte

Men hva skjer når alle driver kunnskapsbasert? Når både tenketanker, konsulenter og uavhengige institutter kan levere analyser?

Grensene blir uklare og vi får flere gråsoner. Spesielt i bransjer der det er vanskelig å vite hvem som betaler for kunnskapen. – Jeg har enda til gode å se at et konsulentselskap sier at oppdragsgiveren deres tar fullstendig feil, poengterer Raknes. 

Og når kunnskapen ikke er helt uavhengig eller fagfelle vurdert, hvem skal være dommer over hva som er riktig? 

Kunnskap er ikke en fasit

Det største problemet, ifølge Raknes, er likevel ikke hvem som sier hva. Det er forventningen om at forskning kan løse alt. – Vi må aldri tro at forskning kan redde oss fra vanskelige valg, forteller Raknes.

For selv om forskning kan si mye om hva som virker, kan den ikke fortelle oss hva vi skal velge. Det finnes ingen evidensbasert måte å fordele midler på. Spørsmål om verdier, prioriteringer og rettferdighet er politiske, ikke vitenskapelige. – Det må diskuteres åpent, og er en debatt hvor forskere nødvendigvis ikke har noen bedre svar enn andre, sier Raknes.

Det er altså ikke nok å ha kunnskap. Man må også forstå spillet. For når fakta får makta er det ikke lenger nok å ha rett. Man må også bli hørt.

Tekst: Mikaela da Silva, kommunikasjonsmedarbeider, forskningskommunikasjon og innovasjon, Kristiania.