Den norske universitetssektoren trenger et større institusjonelt mangfold
Norge trenger alle på dekk, alle som kan bidra til å utvikle Norge i den globale kunnskapsøkonomien og til å møte landets store utfordringer. Men vi trenger ikke bare mer av det samme. Vi trenger større mangfold i tilnærmingene og tenkingen.
Kreativitet er nøkkelen til utvikling og til overlevelse i utfordrende tider. Mangfold i tenking er en av faktorene som bidrar til kreativitet. Og mangfold i tenking er ikke bare en funksjon av om institusjonene selv er mangfoldige, for eksempel i form av kulturer, alder og politiske ståsteder blant de ansatte. Det er også en funksjon av i hvilken grad kunnskapssektoren som et system er mangfoldig. Også Norge kan trenge at universitetene differensierer seg fra hverandre[1],[2].
Men utvidelsen av deltakelse i høyere utdanning de siste tiårene og økningen i antall universiteter har ikke ført til noe substansiell variasjon blant norske universiteter, og de har blitt kritisert for en manglende evne til differensiering, blant annet av OECD[3],[4].
Og en viktig grunn er at mangfold også er en funksjon av organisering. I dag har alle landets universiteter samme eier, lovgivning, finansieringsmodell, indikatorsett, styringsstruktur, struktur, målbilder, føringer, ansettelsesrutiner, og mer eller mindre de samme kulturene. Resultatet er at, relativ sett, alle tenker likt.
Kristiania, derimot, eies ikke av det offentlige (det eier seg selv), har en annen finansieringsmodell, styringsstruktur, organisering, og andre målbilder, føringer, og markeder. Det blir det eneste universitet i Norge med en integrert fagskole og det eneste som har satset strategisk på å levere tilbud på nett.
Mangfoldet i tenking er fundamentalt viktig for nytenkning, nyskapning, forskning, kunnskapsutvikling, problemløsning god undervisning – og dermed også for evne til å kunne møte våre store utfordringer. Og mangfold i tenking er en funksjon av mangfold i struktur, i organisering og i eierskap. Derfor bør Kristiania bli et universitet.
Noter
[1] Mangfold indikerer mangfoldet av enheter internt i et system. Differensiering betegner at et system skiller seg fra andre. Jo mer universitetene differensierer seg, jo mer mangfoldig blir sektoren.
[2] Europa har generelt gått sakte bort fra «differensiering gjennom todelte modeller, hvor man i tillegg til universitetene hadde andretrinns institusjoner, som Polytechnics i Storbritannia, Fachhochschulen i Tyskland og høyskoler i Norge. Dette var en utviklingshemmende vertikal inndeling i to konkurransehemmende laug, en inndeling som ikke lenger passer kravene fra en moderne kunnskapsøkonomi. I kontrast til denne vertikale differensieringen av institusjonene, er den horisontale differensieringen innenfor institusjonene ikke en inndeling i hva man har lov og ikke lov til å gjøre, men en differensiering av programmer, kurs, fagfelt og forskningstilnærminger.
[3] Se OECDs rapport om norsk innovasjonsevne, fra 2018.
[4] Også universiteter internasjonalt er kritisert for en generell manglende evne til differensiering, se for eksempel “It's Hard to Differentiate One Higher Ed Brand From Another”, Nate Dvorak and Brandon Busteed, Gallup August 11, 2015.