Hvem skal styre universitetene?

Av Morten Irgens og Christen Krogh

Universiteter og høyskoler er viktige institusjoner i dagens samfunn. De utdanner kandidater som arbeidslivet trenger og de utvikler og formidler viktig kunnskap. Uavhengig kunnskap fra universiteter og høyskoler er en forutsetning for at samfunnet tar riktig beslutninger. I Norge eier staten nesten hele universitets- og høyskolesektoren. Skal staten styre denne viktige sektoren, eller skal den holde seg unna?

I februar leverte et utvalg ledet av Helga Aune et forslag til ny lov for universiteter og høyskoler (NOU 2020:3). De foreslår at staten skal utnevne styreleder for alle universiteter og høyskoler som staten eier, men åpner opp for at institusjonene fremdeles skal kunne ha valgte rektorer.

Dagens Næringsliv (DN) mener på lederplass den 19.2.2020 at lovutvalget ikke går langt nok fordi «ordningen med ansattvalgt toppsjef [har] gått ut på dato». Rektor ved Universitetet i Oslo reagerer i DN 24.2.2020 og kaller forslaget «en direkte trussel mot den frie forskningen og akademiske friheten økonomi, samfunn og demokrati er avhengig av».

Det er ikke tvil om at lovutvalgets forslag handler om styring og kontroll. Styring er hensikten til et styre og når styrelederne utnevnes av en statsråd vil det være en tydelig styringslinje fra regjeringen til universitetene. En slik tydelighet kan øke universiteters og høyskolers legitimitet i samfunnet. Det mener tidligere rektor, Gunnar Bovim. Staten, det vil si deg og meg, bruker tross alt anslagsvis 50 milliarder kroner i året på sektoren, og da skulle det vel bare mangle at staten gjennom sine folkevalgte politikere har innflytelse gjennom en tydelig styringslinje?

La oss ta en annen sektor, mediesektoren. I et demokrati er det viktig med en fri presse som kan kontrollere maktutøvelse i samfunnet. Det er derfor pressen ofte kalles den fjerde statsmakt. NRK eies av staten og Kulturdepartementet utnevner hele NRKs styre, inkludert styreleder. NRKs årlige budsjett på 6,4 milliarder kroner er sammenlignbart med statens tildelinger til Universitetet i Oslo. Det er liten tvil om at NRK ivaretar sin rolle som overvåker av maktutøvelse. Men også moderne historie viser at styring av media kan være fristende for politikere.

Hva så med universitets- og høyskolesektoren? Samfunnet er helt avhengig av at sektoren tar fram kunnskap som samfunnet kan stole på, og at sektoren ikke «velger vekk» områder å forske på. Dessuten er kunnskap og ansatte i sektorens deltagelse i samfunnsdebatten viktig for at pressen skal utføre sin rolle som den fjerde statsmakt.

Som med mediebransjen består sektoren av både statlig og uavhengige institusjoner. Hvor går så det problematiske skillet ved statlig styring? Går det ved utnevnelse av styreleder eller går det et annet sted?

De siste årene har sett innskrenkninger i autonomien til universiteter og høyskoler andre steder i verden. I Kina fjernet et Universitet i Shanghai henvisningen til «tankefrihet» i sine vedtekter og la til et løfte om å følge kommunistpartiets ledelse. I Ungarn har staten kastet et privatfinansiert universitet ut av landet, dessuten har de innskrenket selvråderetten til statlige medieselskaper betraktelig.

For pressen går det et vesentlig skille mellom institusjoner som er eid av staten og de som ikke er det. Hvis NRK skulle feile har vi fremdeles VG, TV2 og Nordlys. Det samme skillet går mellom statlige og uavhengige utdanningsinstitusjoner. Er det da slik at vi kan slå oss til ro med at hvis UiO og NTNU skulle feile så har vi fremdeles Handelshøyskolen BI og Høyskolen Kristiania? Dessverre ikke. Universitets- og høyskolesektoren domineres fullstendig av statlig eide institusjoner. 94 prosent av alle ansatte i universitets og høyskolesektoren er statsansatte.

Vi lever i et komplisert samfunnet og det er høy krav til faglighet for beslutninger som har betydning for samfunnet. Vi må være sikre på at de som tar strategiske beslutninger om hva det skal forskes på er uavhengige av statlige og andre interesser. Det er vanskelig å se hvordan dette kan gjøres for universiteter og høyskoler uten å fristille dem. Men spørsmålet om tilknytningsform er betent. Sist det kom opp mobiliserte den statlig eide delen av sektoren mot at man skulle ta fram kunnskap om slike modeller.

Det er derfor viktig å huske på en tilsvarende manøver tidligere har vært gjort med instituttsektoren. I årene etter den andre verdenskrig opprettet staten en rekke forskningsinstitutter for å svare på samfunnets behov for kunnskap. De fleste av disse ble senere fristilt og omdannet til stiftelser. Norge har i dag en omfattende instituttsektor og står i dag for en stor andel av norsk kunnskapsproduksjon. Som en ideell stiftelse vil for eksempel Universitetet i Oslo enkelt kunne opprettholde armlengdes avstand til staten. Og vedtektene ville kunne regulere hvordan styret og styreleder blir utnevnt uten innblanding fra Kunnskapsdepartementet.

En kritikk av denne løsningen er at den viktigste avhengigheten er økonomisk, ikke juridisk. Men det er Stortinget som er bevilgende myndighet, og det er ikke noe som tilsier at Stortinget bevilger mer eller mindre midler avhengig av tilknytningsform. En annen kritikk er at mindre avhengighet av staten gir større avhengighet av markedet. Men det er bevilgningen som påvirker denne avhengigheten og, igjen er det viktig å minne om at det er Stortinget som bevilger. En tredje kritikk er at kvaliteten vil lide. Men de største uavhengige høyere utdanningsinstitusjonene i Norge i dag er enten stiftelser eller er eid av stiftelser, og alle disse leverer gode utdanningsprogrammer, har forskere som deltar aktivt i samfunnsdebatten, og produserer vesentlig forskning. Faktisk er den utdanningsinstitusjonen som produserer flest publikasjonspoeng per ansatte en stiftelse.

Kritikken holder altså ikke. For å sikre en høyere utdanningssektor som er mer robust mot politiske endringer og som kan oppfylle sine samfunnsoppdrag bør institusjonenes fristilles fra staten. Gjerne som stiftelser. Eller som Sting sa det: «If you love somebody set them free.»

Artikkelen ble først publisert i Khrono