Mastersykdommen er en mangelsykdom

(Denne artikkelen er skrevet av Gro Matland Nevstad for Kristianias årsrapport for 2019, og kan finnes her. Fotografi Jonatan A. Quintero)

Pandemier. Resistente bakterier. Avskoging. Klimagasser. Klimaendringer. Ekstremvær. Migrasjonspress. Befolkningsvekst. Konflikter. Autonome våpen. Ikke-demokratisk populisme. Teknologidrevet kontroll av befolkningen. Framtiden er så absolutt noe for dem som er rike på kunnskap.

– Det finnes ikke en statsråd som ikke har en lang liste med store utfordringer på skrivebordet sitt. Når en journalist spør hvordan vi skal møte disse utfordringene er svaret alltid en variant av «med kunnskap, med vitenskap, med teknologi». Man peker altså på forskning og utdanning, men Norge har for lite av alt dette. Norge er ikke gode på høyere utdanning, sier utviklingsdirektøren som også er dekan for School of Economics, Innovation, and Technology.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) taler sitt tydelige språk: Kun 1% av den norske befolkningen har tatt en doktorgrad. Da Kristin Vinje, dekan for School of Health Sciences, satt på stortinget i perioden 2013-2017 var hun den eneste med en ph.d. Den dag i dag finnes det bare én folkevalgt med dette utdanningsnivået. Joda, én av tre nordmenn har høyere utdanning, og vi scorer høyt på disse målingene i befolkningen fordi så mange i Norge tar en bachelorgrad. Men der stopper det for svært mange, selv om det de senere årene har vært snakket mye om denne mastersyken.

«Vi trenger alle på dekk, for å bruke en marin metafor. Vi trenger flere forskere, undervisere og universiteter. Det er ingen grunn til å holde tilbake.»

– Mastersyken i Norge er en mangelsykdom. Vi har dessverre en lavere andel med utdannede på master- og doktorgradsnivå enn gjennomsnittet i OECD. Ifølge Irgens har vi som nasjon et underskudd av kompetanse på ph.d.-nivå i alle sektorer, og sammenligner vi oss med våre naboland, Sverige, Finland og Danmark, ligger vi et godt stykke etter i omstillingen til den moderne globale – og ikke minst digitale kunnskapsøkonomien. Han er bekymret for langt mer enn den lave oljeprisen.

– Norge er ikke der i dag, vi har en farlig råvareavhengighet, lavere evne til innovasjon og få internasjonale bedrifter. Transformasjonen vi må igjennom krever kunnskap, forskning, høyere utdannelse og entreprenørskapsvillighet. Norge kan ikke finansiere sine velferdstjenester eller sitt private forbruk uten å utvikle og levere etterspurte varer og tjenester i et internasjonalt marked. Den norske økonomien må bli mer robust.

Derfor mener Irgens at denne universitetsambisjonen ikke bare er viktig for Høyskolen Kristiania, som i prosessen med å strekke seg oppover i gradene vil bli en bedre utgave av seg selv som institusjon, men også for Norge.

– Vi trenger alle på dekk, for å bruke en marin metafor. Vi trenger flere forskere, undervisere og universiteter. Det er ingen grunn til å holde tilbake. Kunnskap og kunnskapsutvikling er helt nødvendig for at landet vårt skal kunne møte alle de store utfordringene vi står overfor.

Reisen mot det frie

Irgens er stolt over høyskolens nyeste hjertebarn ved navn «Universitetsprosjektet Kristiania». Fødselsattesten i versjon 1.0 er på 57 sider. Målet er å krabbe gjennom NOKUT sitt nåløye, for så å stå støtt på egne, uavhengige bein i løpet av ti år. Kravet om at institusjonen skal ha en velfungerende forskerutdanning i form av fire doktorgradsutdanninger med høy aktivitet er ufravikelig her på berget, og med underliggende bachelor og masterutdanninger, av høy internasjonal kvalitet, som gir uavbrutte studieløp gjennom alle tre nivåer.

– Som universitet vil Kristiania få mer autonomi og mer handlekraft, større frihet til å bestemme porteføljeutviklingen selv, noe som er spesielt viktig for en institusjon som må ha fingeren på pulsen og raskt tilpasse seg endringer i markedet. Som universitet vil vi bli lyttet til mer enn vi blir i dag og vi vil bli invitert inn i flere fora, diskusjoner og prosesser. Som universitet kan vi levere bedre og sterkere på vårt samfunnsoppdrag.

For denne mannen har vært med på slike forvandlinger før. Irgens var den som drev prosessen da Høgskolen i Gjøvik ble en del av Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU) i 2016. Han var også med på siste etappe da Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) ble til OsloMet – storbyuniversitetet i 2018.

Egentlig jobber Irgens døgnet rundt, og har initiert flere fellesskap med mål om å gjøre fremtiden tryggere. Han er grunnlegger av Confederation of Laboratories for Artificia l Intelligence Europe (CLAIRE), som organiserer 3000 forskere og 280 laboratorier og institutter innen kunstig intelligens og han var initiativtaker til Norwegian Artificial Inte lligence Research Consortium (NORA), en koalisjon av AI-forskningen ved sju universiteter og to forskningsinstitutter i Norge. Det er ikke rent få ting denne gründersjelen har vært med på fødselen av, som Center for Cyber and Information Security (CCIS), SimulaMet, Gründergarasjen, Housing Lab, og overdragelsen av forskningsinstituttene SIFO og NIBR til OsloMet. For å nevne noen flere.

«Å plukke fremtidens vinnere er en umulighet, og det er ikke nødvendigvis slik at et firma som bygger på regionens komparative fortrinn er det som vil gjøre det størst.»

Fire ganger i uka har han videokonferanse med de europeiske nettverkene, så han vet godt hva som rører seg nedover på kontinentet. Alle våre handelspartnere har lange tradisjoner innen utdanning. Frankrike har for eksempel to av verdens ti eldste universitet på sin jord, der det første i Paris ble opprettet rundt 1150. Storbritannia har også to institusjoner på denne listen – Oxford fra 1167 og Cambridge som kom i 1209. I Norden var svenskene først ut, da Universitetet i Uppsala, fikk sin universitetsstatus av Pave Sixtus IV i 1477. To år senere ble Københavns universitet stiftet. Felles for alle disse nasjonene er at de kan tilby utdannelse ved flere av verdens 100 beste universitet.

Irgens er helt sikker i sin sak når han hevder at kunnskap og kunnskapsutvikling er nødvendigfor at et moderne og komplekst samfunn med en åpen økonomi skal fungere.

– Og Norge er et moderne, komplekst samfunn – med en av de mest globaliserte og åpne økonomier i verden. Det vi må ha er et forsknings- og innovasjonsøkosystem hvor man prøver 1000 ting og tåler å feile i 999 av dem. Å plukke fremtidens vinnere er en umulighet, og det er ikke nødvendigvis slik at et firma som bygger på regionens komparative fortrinn er det som vil gjøre det størst. Norge AS trenger å bygge i bredden, utvikle gode innovasjonsøkosystemer og være risikovillige.

«Kristiania bør bli universitet fordi det vil være bra for Norge å få et uavhengig universitet som ikke er eid av andre enn seg selv, og ikke av eksterne.»

Taktfast marsj

I utkanten av Høyskolen Kristianias campus Oslo strekker en liten, nesten majestetisk, hvit jernbru seg over Akerselva. Aamodt bru ble flyttet dit for drøyt 60 år siden. På en plakett står «100 Mand kan jeg bære, men svigter under taktfast March». Advarselen ble skrudd opp da kjedehengebrua ble bygget over Åmotsund ved Drammenselva i 1851. Året før hadde en fransk kopi rast sammen da et regiment kom marsjerende og soldatenes unisone tramp skapte fatale svingninger i jernet.

– Men trenger vi nok et universitet? Trenger vi mer av det samme?

– Her kommer vi virkelig til den interessante siden av denne diskusjonen. Mer enn mer av det samme trenger Norge noen som utfordrer norske ideer, nei, myter, om hva et universitet skal være. Norge trenger at vår homogene universitetssektor får større variasjon. Irgens snakker om mangfold i tenking, at det er viktig for kunnskapsutvikling, problemløsning og god undervisning. Han kommer snart til grunnforskning versus anvendt forskning. Teori versus praksis.

– De offentlige universitetene har alle samme eier, lovgivning, finansieringsmodell, indikatorsett, og styringsstruktur. Resultatet er, for å sette det litt på spissen, at de tenker nokså likt. Kristiania bør bli universitet fordi det vil være bra for Norge å få et uavhengig universitet som ikke er eid av andre enn seg selv, og ikke av eksterne eiere. Mangfold i tenking er en funksjon av mangfold i struktur, og Kristiania vil ha en klart annerledes struktur enn andre universiteter i Norge.

Typisk norsk å være god

Norges eldste universitet, Universitetet i Oslo (UiO), ble opprettet høsten 1811. Irgens vil at Norges første uavhengige universitet anno 2030 skal bli et arbeidslivsuniversitet som er tett på arbeidsliv og samfunn.

Hvert år kårer Bloomberg verdens mest innovative økonomier. Tall fra 2019 viser at Sverige og Finland begge ligger inne på topp ti. Danmark ligger hakket bak de andre to. Norge ligger sist blant sine naboland, på 17. plass – to plasser bak fjoråret. Irgens synes det er stas at vi er inne på topp 20-lista, men sier at det er et par problemer med dette. Det første problemet er at det ikke er de rundt 200 nasjonene som ligger bak oss som vi skal konkurrere med, men alle de vi har foran oss. Våre handelspartnere. Det andre problemet er at den eneste grunnen til at vi ligger på topp 20 er at når man lager disse rangeringene så ser man både på innsatsfaktorer og resultater; man ser på hvor mye en nasjon bruker på høyere utdanning, hvor godt myndighetene legger til rette for verdiskapning og utvikling etc.

– Norge må jo ha verdensrekord i å dytte bensin i en bil som ikke beveger seg. Det er rusk i maskineriet. Hvis vi bare ser på innsatsfaktorene så ligger vi helt i toppen, men det er jo ikke det som er det viktige.

Irgens sier at det viktige er å se på output indikatorene, hva dette resulterer i, og der mener han at Norge ligger dårligere an.

– Vi tenker at universitetet Kristiania vil være et sterkere instrument til å koble sammen innovasjonsøkosystemet tettere; forskning, høyere utdanning, entreprenører, innovatører, arbeidsliv. Ikke se på innovasjon som man ofte gjør i dag som en lineær prosess hvor man sitter i en lab på et universitet og forsker i ensomhet. Så kommer man fram til et resultat som man gir videre til et takknemlig næringsliv som da skal omsette dette til verdier for samfunnet. Det er ikke sånn det skjer, men det er sånn vi har lagt opp til at det

skjer. Verdiskaping og innovasjon er en rotete fram og tilbake prosess. Den er ikke lineær.

Grunnforskning tilfører teoretisk kunnskap, mens anvendt forskning er rettet mot praktisk bruk.

– Kristiania er anvendt orientert, problemdrevet og opptatt av at det vi gjør skal kunne ha nokså umiddelbar nytte i samfunnet. Her kombineres den problemdrevne og nysgjerrighetsdrevne tilnærmingen til forskning og utdanning. Vi driver lite med grunnforskning, og søker en sømløs relasjon mellom samfunn og institusjon.

Fjernt broderskap?

– Men hva vil skje med Kristianias mer jordnære identitet på veien til å bli universitet?

– Jeg får ofte dette spørsmålet, og jeg tror det avdekker en redsel for at Kristiania vil forsvinne inn i et fjernt broderskap. Et sted som smykker seg med seriffer, bruker segl i stedet for logo og har drikkeviser på latin. Karikaturene er det de er, karikaturer, som tegner et bilde av en todeling, med på den ene siden en universitetsakademisk kultureksepsjonalisme og på den andre siden en teoriforakt og profesjonsdyrking; disiplin versus profesjon, forskning versus undervisning, teoridrevet versus problemdrevet. Dette er ikke hjelpsomt.

Irgens mener at akademiseringen av høyskolesektoren i Norge har vært viktig både for kvalitetsutvikling av fagene, og for å sette det anvendte sterkere på agendaen.

«Det intellektuelle og det anvendte, teori og praksis, er ikke motsetninger, men gjensidig forsterkende tilnærminger til kunnskapsutvikling og problemløsning som skaper sterke og viktige resultater.»

– Det er svært sunt med en universitetsektor som kommer fra ulike tradisjoner, og hvor disse tradisjonene bryner seg på hverandre. Bostons to verdensberømte universiteter, Harvard University og MIT, er i konstant søsterlig konkurranse. De representerer i stor grad disse to ulike utgangspunktene. Ordtaket til Harvard er «veritas», eller «sannhet». MIT bruker «mens et manus», som betyr «sinn og hånd». Det peker på at det intellektuelle og det anvendte, teori og praksis, er ikke motsetninger, men gjensidig forsterkende tilnærminger til kunnskapsutvikling og problemløsning som skaper sterke og viktige resultater.

Plan B

Hode og hender. Dette er også Kristianias identitet, tilnærming og verdenssyn. Og med sine mange ett- og toårige fagorienterte utdanninger bygger Kristiania ei bru mellom videregående skole og universitet. Dette vil også skille Kristiania tydelig fra mange av de offentlige universitetene.

– Fagskolen Kristiania tilbyr anvendte emner som en del av den nysgjerrighetsdrevne kunnskapsutviklingen i universitetsutdanningene. Dette skaper en viktig og spennende dimensjon til kunnskapsutviklingen. Kristianias identitet blir styrket ved å skape muligheter for alle – til det beste for samfunnet. Det er fokusert på å skape muligheter for studentene, muligheter for samfunnet og muligheter for arbeidslivet, og er kjent for å være problembasert, tverrfaglig og praktisk orientert. Kristiania tar utgangspunkt i at det intellektuelle og anvendte ikke er motsetninger, men gjensidig forsterkende tilnærminger til utvikling og formidling av kunnskap.

– Men hvordan kan vi nå en ambisjon som er så stor på en så relativt kort tid?

– Kort tid? Kristiania har eksistert i over hundre år. Om ti år er vi universitetsakkreditert. Dersomdu synes Høyskolen Kristiania gjør en god jobb i dag, så vit at universitetet Kristiania vil gjøre en enda bedre jobb.

– Finnes det en plan B?

– Det trenger vi ikke.