Norge trenger en mer mangfoldig universitetssektor

Den norske universitetssektoren er svak på det vi kaller strukturelt mangfold. De har alle samme eier og styres av samme lovgivning, finansieringsmodell, indikatorsett, styringsstruktur, og akkrediteringskrav. Universitetene har (i det store bildet) like strategier, styringsmodeller, ledelsesfilosofier, organisering, målbilder, føringer, ansettelsesrutiner og kulturer. Universitetene ligner ikke bare hverandre i innhold og stil, men også i tilnærmings- og tenkemåter.

Svakt strukturelt mangfold gir oss svakt institusjonelt mangfold. Når institusjonene er svært like hverandre i struktur og organisering blir de også like hverandre i sine kjerneoppgaver – utdanningstilbud, forskning, samarbeid med arbeidslivet, institusjonalisering, og sosialt engasjement. Disse blir påvirket av strukturelle egenskaper som eierforhold, insitamentstruktur, finansieringsmodeller, størrelse, oppdrag, styring og geografisk plassering.

Blant andre har OECD kritisert norsk universitets- og høyskolesektor for å være for ensidig. Tabloid sagt, så tenker alle likt. Satt enda mer på spissen: tar du strategidokumentet til et av våre universiteter og gjør et global søk-og-erstatt av universitetsnavnet med et annet, vil de færreste som leser dokumentet stusse.

En strukturelt mangfoldig sektor vil være mer fleksibel, responsiv og tilpasningsdyktig. Den vil være bedre stand til å nå viktige langsiktige mål, være forskningsmessig mer robust, og vil kunne mobilisere raskere når behov endres eller uforutsette samfunnsutfordringer dukker opp. Den gjør det altså mer sannsynlig at vi ikke bare produserer gode forsknings- og studieprogrammer for i dag, men også har vidsynet til å møte nye utfordringer i morgen.

Norge er på riktig vei. På vår vei inn i fremtiden bør vi ikke bare styre etter bakspeilet. Vi bør forberede norsk kunnskapssektor på muligheter og utfordringer vi ikke kan se i dag. Manglende strukturelt mangfold svekker evnen til fleksibilitet når prioriteringer endres og utfordringer eller muligheter dukker opp. Strukturell variasjon bør derfor være en sentral del av ethvert lands kunnskapsutvikling, og derfor et politisk mål fra et planleggings-, regulerings- og finansieringsperspektiv.

Et steg på veien er å bidra til at Norge også får andre typer universiteter: Uavhengige universiteter, som ikke eies av det offentlige og som har andre finansieringsmodeller, eierskap, styringsstrukturer, organisering, målbilder, føringer, og markeder. I tillegg bør universitetsakkrediteringsreglene justeres. De representerer i stor grad et snevert syn på hva et universitet skal være, og fungerer derfor uniformerende på sektoren.

Norge har flere gode kandidater. VID og Høyskolen Kristiania er begge ikke-kommersielle og ideelle. VID er verdibasert, kirkelig og diakonalt forankret, og organisert som et aksjeselskap, mens Høyskolen Kristiania er selveid og organisert som en stiftelse. De er dermed ikke bare strukturelt annerledes enn dagens universiteter, men også forskjellige fra hverandre.

Norge trenger alle på dekk, alle som kan bidra til å utvikle landet i den globale kunnskapsøkonomien. Men vi trenger ikke bare mer av det samme. Vi trenger større anerkjennelse for variasjon og særpreg i tilnærmingene og tenkingen. Og mangfold i tenking er en funksjon av mangfold i struktur, i organisering og i eierskap. Derfor bør disse institusjonenes arbeid mot universitetsakkreditering applauderes og støttes.

Skrevet i samarbeid med Bård Mæland, rektor ved VID, og publisert i Khrono 28/1 2022