Norge trenger et uavhengig universitet

I sjelen til den jevne og ujevne nordmann ligger det en nyttetenkning.  I nyttettenkingen ligger en forståelse av at universitetene er viktige for samfunnsutviklingen. Universitetenes oppdrag, deres misjon, er å utvikle, formidle og bruke kunnskap for å gjøre fremtiden bedre.  Dette mener vi og våre naboer, venner og kollegaer er viktig, fordi kunnskap er verktøyet for den økonomiske utviklingen, for politiske og kulturelle verdier, og for å møte fremtidens store utfordringer.   

I den norske nyttetenkniningen ligger også en forståelse for at man i stor grad får best resultater om man overlater universitetene i stor grad til seg selv. Vi har lært at nysgjerrighetsdrevet vitenskap gir store gevinster, og at når politiske myndigheter skal velge hvilke forskningstemaer som blir viktigst i framtiden, får de i beste fall bare delvis rett.

Men samfunnet har også for lengst lært at universitetene er dårlige til å omstille seg, til å adressere nye samfunnsutfordringer, til å bringe fram kunnskapen som trengs i dag og om fem år, ikke om tyve år, til å prioritere slik at både nysgjerrighetsdrevet og behovsdrevet forskning får plass, til å utvikle seg til profesjonelle og godt drevne institusjoner, og til å levere på sitt tredje ansvar, som er bidraget til den sosiale og økonomiske utviklingen gjennom samarbeid, innovasjon og dialog.

Universitetene og samfunnet lever i en slags symbiose. I denne symbiosen har begge parter rett til å mene hvordan samlivet best skal fungere. I den norske nyttenkningen ligger derfor også en forståelse for at at man overlater mye til universitetene selv, men ikke alt, man ikke legger seg for mye opp i hva og hvordan forskningen og studieprogrammene innrettes, men noe. 

Det er svært vanskelig å finne den rette balansen. Og i dag er det en del uenighet om det faktisk fungerer bra, om den rette balansen er funnet. Universitetene er like lite fornøyde med politikernes styring som samfunnet er lite fornøyd med universitetenes manglende evne til å respondere på nye samfunnsbehov.

Vi kan spørre oss selv om dette er et problem eller ikke.  Vi har tross alt ikke ungarske tilstander i Norge. Men for det første vet vi aldri hva som kan skje i framtiden, og for det andre er det faktisk ikke slik at politiske myndigheter holder fingrene unna. I tillegg til at norske offentlig eide universiteter har klare regulative og lovmessige restriksjoner på sin autonomitet, så har vi mange eksempler på at politiske myndigheter griper inn i universitetenes indre anliggende. 

Institusjonell autonomi er en grunnleggende verdi for det europeiske området for høyere utdanning. Anbefalinger om offentlige myndigheters ansvar for akademisk frihet og institusjonell autonomi sier at «Institusjonell autonomi, i sitt fulle omfang, omfatter autonomi for undervisning og forskning så vel som økonomisk, organisatorisk og bemanningsautonomi.»[1],[2],[3]. Autonomi skal sikre institusjonenes evne til å sette og implementere sin egen politikk og prioriteringer.

Men slik er det altså ikke i Norge.  Universitetene er ikke autonome. Man styrer gjennom dialoger hvor maktforholdet er skjevt, og later som om institusjonene har autonomi når de egentlig ikke har det. Det er et et utilfredsstillende rot. Man kan ikke få i pose og sekk på denne måten. Universiteter som eies av et departement og styres av varierende politiske ideologier er ikke autonome. 

Men det er heller ikke universiteter som ikke er eid av myndighetene, uansett om de er kommersielle eller ideelle og ikke-kommersielle.  De er avhengige av studentmarkedet, slik som instituttsektoren er avhengig av prosjektmarkedet.  Det er alltid avhengigheter og alltid balanseganger.  Spørsmålet er aldri om universitetene har autonomi eller ikke, men i hvilken grad de har det, altså hvor uavhengige de får lov til å operere.   

Men i den norske nyttenkningen er det et ord som noen ganger brukes for å beskrive en måte å få gode balanser på, for å få litt i både pose og sekk, og det er ordet blanding. Vi kjenner godt til begrepet blandingsmodell – jatakk begge deler.  For både høyere utdanning og forskning så er en blandingsmodell en mye bedre modell enn en rent statlig modell eller en rent ikke-statlig modell.

Men slik er det ikke i Norge i dag.  Alle universitetene er eid av staten.  

Men det er bra for Norge at ikke alle universitetene har samme eier.  At det i det minste er ett universitet som ikke er eid av et departement og styrt av politikere. Ett universitet med større uavhengighet fra myndighetene.  Ett universitet som er en ikke-kommersiell, ideell stiftelse uten eiere. 

Og derfor bør Kristiania bli universitet.  

Noter

[1] Council of Europe 2012, paragraf 6.

[2] Den internasjonale universitetsforeningen (IAU, the International Association of Universities) definerer institusjonell autonomi som “den nødvendige graden av uavhengighet fra ytre innblanding som universitetet trenger for sin interne organisering og styring, intern fordeling av økonomiske ressurser, generering av inntekter fra ikke-offentlige kilder, personellrekruttering, studievilkår, og frihet til å drive undervisning og forskning». 

[3] Magna Charta Universitatum understreker at «for å imøtekomme behovene til verden rundt, må forskning og undervisning være moralsk og intellektuelt uavhengig av all politisk autoritet og økonomisk makt («Fundamentale prinsipper», punkt 1, Magna Charta Universitatum, fra 1988, og i skrivende stund, oktober 2019, signert av 889 universiteter fra 88 land).»