Politikerne bør ikke blande seg inn i tildelingen av universitetstittel

Til neste år er det 20 år siden kvalitetsreformen i UH-sektoren.  En viktig del av reformen var at den la universitetene og høyskolene under samme lov. To år etter innføringen ble også lov for private høyskoler erstattet av felles lov for alle UH-institusjoner i Norge. Dermed var universiteter og høyskoler i både den offentlige og private delen av sektoren samlet under en felles lov.  I årene som fulgte ble NOKUT etablert. Institusjonene ble pålagt sterke kvalitetssystemer, høyskolene og de unge universitetene ble tildelt doktorgradsstudenter over statsbudsjettene og strukturreformen akselererte arbeidet mot mer robuste institusjoner. Disse politiske grepene etablerte et system som i sum har hatt en viktig og tydelig effekt. Hvilken klassifisering institusjonen hadde, ble en funksjon av akkreditering basert på faglige kvalitetskrav.  Den viktigste ingrediensen i det norske systemet var altså at den tok politikken ut av den faglige utviklingen av sektoren, og etablerte en sterk indre drivkraft for en positiv og gjennomgripende utvikling. En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe er nå i gang med å vurdere kravene som skal gjelde for å bli akkreditert som universitet, og utvalget har bedt om innspill om hva som bør være politikernes rolle ved etablering av universiteter. Politikerne bør etter min mening ikke ha noen rolle her, og det er det mange gode grunner til.

Et mer robust system

Systemet etter kvalitetsreformen ga oss mer robuste institusjoner. Universitetskravene krevde store fagmiljøer, mer forskningsstøtte og ikke minst en større økonomi. Dette motiverte institusjonene til sammenslåinger og virksomhetsoverdragelser.  Resultatet er at antall høgskoler falt fra femti til tjueseks, og antall universiteter økte fra fire til ti.  Mer belysende er kanskje at andelen universitetsstudenter gikk fra 35 til 64 prosent.  

Men det viktigste reformen gjorde var ikke å skape mange nye universiteter, det var å skape en sterk utviklingsprosess i hele sektoren. Universitetsprosessene har vært effektive katalysatorer for en positiv og gjennomgripende institusjonsutvikling.  Utsagn som at «nå skal jo alle bli universitet», og at «flere ønsker å smykke seg med universitetstittelen» er basert på en misforståelse om at universitetsakkreditering er en merkelapp og noe vi pynter oss med av forfengelighetsgrunner. Slik ser vi at det ikke er.  

Kvalitetsreformen skapte en stødig utvikling mot substansielt høyere kvalitet på studieprogrammene og på veiledningen og mer forskning, samarbeid med arbeidslivet, kunnskapsformidling og deltakelse i internasjonale konsortier for å nevne noe.  For eksempel er artikkelproduksjonen fra institusjonene som nå er OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge syv ganger høyere enn da kvalitetsreformen ble innført.

Kvalitetsreformen skapte bedre institusjoner som er bedre rigget for å møte fremtidens krav til både forskning, utdanning og innovasjon.  Et moderne, komplekst samfunn trenger en omfattende og godt utdannet arbeidsstyrke. Da må studieprogrammene være basert på kompetanse, erfaring, evidens, innsikt fra forskning, og dyp forståelse for fagenes integrasjon i samfunnet og hvordan de beveger seg inn i framtiden.  Og bedre institusjoner har tiltrukket seg flere studenter: På de siste ti årene alene har antall studenter økt med 30 prosent.

Kvalitetsreformen styrket regionene.  De eldste universitetene lå alle i de største byene, men med kvalitetsreformen utviklet høyskolene i regionene seg betraktelig og flere av dem har nådd universitetskravene.  Dette skaper ringvirkninger i regionene.

Tverrpolitisk fundament
Kvalitetsreformen og raden av tiltak som fulgte, har i stor grad kommet til i en tverrpolitisk utvikling av sektoren, der partiene i ulike regjeringer har bygget videre på fundamentet fra de foregående. Utgangspunktet var å fjerne politikk fra beslutninger om akkreditering og faglig utvikling. I stedet ble slike beslutninger flyttet til et kriteriebasert system der kvalitetsinsentiver skaper kvalitetsutvikling og faglig vekst, og der resultatene av denne avgjør institusjonsklassifiseringen.   

Mange land, som for eksempel Tyskland, Belgia og Danmark, valgte å beholde et «binært system» der høyskoler og universiteter var adskilt med lov.  I disse systemene vil man trenge en lovendring for å få en høyskole til å bli universitet.  En høyskole i de binære systemene blir altså universitet gjennom en politisk vei. Da er det ingen faglig rute som leder en høyskole til å bli universitet, og det er dermed færre insentiver for høyskoler til å gå igjennom de smertefulle organisasjonsendringene og prioriteringene som en slik kvalitetsutvikling ville ha krevd. En binær modell stimulerer altså ikke til hardt utviklingsarbeid.  Dersom en høyskole skal arbeide i ti år med et hardt kvalitetsutviklende arbeid, bør ikke det endelige resultatet av denne universitetsreisen være politisk besluttet. Det skaper for stor usikkerhet til at ledelsen vil kunne få med seg organisasjonen på en krevende og kompleks reise med vanskelige prioriteringer.