Robotene kommer

Morten Irgens er prorektor ved Høyskolen Kristiania, utdannet informatiker og en av Norges fremste eksperter på kunstig intelligens. Han begynner samtalen med Magma med en slags lignelse. 

– Det var to unge fisker som svømte rundt i havet. Så møtte de en eldre fisk, som hilste dem og sa: «Hei, gutter, hvordan er vannet?» De to fiskene svømte videre, og så sier den ene til den andre: «Hva er vann?» 

Irgens tar en liten pause, som for å la lignelsen synke inn. 

– Sånn er det med teknologien rundt oss. Vi legger ikke merke til den før den ikke virker. Mennesket, Homo sapiens, er definert gjennom vår symbiose med verktøy, med teknologi. Vi er ikke mennesker uten. Hva definerer oss som mennesker? Noen vil si at det er nettopp det at vi bruker teknologi. Teknologien påvirker oss på måter vi ikke er klar over. Da vi begynte å få klokketårn på torgene i europeiske storbyer for flere hundre år siden, begynte vi å tenke annerledes om verden. Vi forsto alt som et urverk. Senere fikk vi elektrisitet, og Frankenstein brakte sitt monster til live med elektrisitet. Og en stund var alt telegraf- og telefonnettverk. Nå er alt en datamaskin. Teknologien påvirker ikke bare hvordan vi lever og arbeider, men også hvordan vi ser på oss selv som mennesker, på universet, religionen vår, hva vi snakker om. 

– Så nå når vi har fått kunstig intelligens, hvordan påvirker det hvordan vi ser oss selv som mennesker? 

Han tenker. 

– Kunstig intelligens er en kognitiv protese. Et verktøy for kognitivt arbeid. Jeg har jobbet med kunstig intelligens siden 1988, men nå i det siste har den fått mye oppmerksomhet på grunn av chatroboten GPT. Det er mye å si om disse tingene – ett spørsmål er jo om de som har tilgang til denne formen for teknologi, får et forsprang foran andre. Det kan man på den ene måten godt si; på den andre siden vet vi jo at folk flest har tilgang til all kunnskap i hele verden gjennom mobiltelefonen sin, men de bruker den stort sett til å se på kattevideoer på TikTok. Selv om vi kan få forklart kvantefysikk for oss, bruker vi ikke teknologien til det. 

– Men hva kan teknologien brukes til? 

– Den kan supplere mennesker med teknologi som gjør jobben deres mer effektiv og nøyaktig. Ett eksempel er arbeidet med å gjenkjenne kreft i et medisinsk bilde. Dersom du setter en maskin til å gjøre jobben, vil den kanskje ta feil i 3 prosent av tilfellene, mot en medisinsk ekspert som kanskje har en feilrate på 2,5 prosent. Men dersom du lar den medisinske eksperten bruke kunstig intelligens, går feilraten ned til nesten null. 

Europa er akterutseilt 

Morten Irgens er også interessert i de filosofiske spørsmålene rundt den kunstige intelligensen og dens muligheter. Ett eksempel er kunsten. Hvis en kunstner mater en chatbot med sine egne verker, og chatbotten genererer nye verker, er det da å regne som kunstnerens verk? Hva er et menneske? 

– Det var en professor i 1968 som laget den første chatbotten, som fikk navnet Eliza. Det den gjorde, var å jukse hele tiden. Den var som en stereotypisk psykiater og gjentok egentlig bare nøkkelord fra det man matet inn i den. Men det professoren la merke til, var at sekretæren hans brukte Eliza i timevis. Hun sa at hun opplevde at hun ble forstått. Det var første gang at noen virkelig lyttet til henne! Da er vi tilbake til spørsmålet om hva som er best av varme hender og maskiner – det er ikke alltid noe enkelt svar på det. 

Irgens har ikke svar, men han er veldig nysgjerrig på samtalene som vil oppstå i kjølvannet av at den kunstige intelligensen blir mer utbredt. 

Teknologien påvirker ikke bare hvordan vi lever og arbeider, men hvordan vi ser på oss selv som mennesker, på universet, religionen vår, hva vi snakker om. 

– Sikkert er det i hvert fall at teknologien former virkeligheten vår. I Europa er vi forferdelig akterutseilt på dette. Det sies at den sikreste måten å predikere framtiden på er å skape den selv. Akkurat nå overlater vi til mange andre å skape framtiden vår. Jeg satt i en debatt i forrige uke der man diskuterte om myndighetene skulle inn og regulere chatbottene. Det blir helt feil for meg. Hva skal de regulere? Det vi må gjøre, er å stimulere til at Europa bygger seg opp på disse kompetansene og skaper store språkmodeller selv, sier han.

Artikkelen ble første gang publisert i Magma våren 2023