Ukraina og norske universiteter

I dagene fremover må vi tenke på hva vi som nasjon, som institusjon og som enkeltpersoner kan gjøre for å gjøre verden litt bedre. Inntil da uttaler vi vår avsky. Den europeiske universitetsforeningen (The European University Association, EUA) uttaler at «EUA er sjokkert over Den russiske føderasjonens nylige invasjon av Ukraina og fordømmer denne aggresjonen på det sterkeste.» Universitets- og høyskolerådet (UHR) fordømmer også aggresjonen og legger til at de samtidig støtter «institusjoner innen høyere utdanning i Russland som fremmer fred, konfliktløsning og samarbeid og tar avstand fra krigshandlingene i Ukraina”.  UHR understreker at de reagerer på Putins regime, ikke det russiske folk.

Det er mange diskusjoner om krigen i universiteter og høyskoler i Europa nå, også om hva som bør være akademias respons. Mange mener at vitenskap er diplomati, hvor faglige kanaler holdes levende “uansett hvor kjølig det politiske klimaet skulle være”.  Andre er uenige, og sier at det også akademisk diplomati har en tålegrense. 

Burde UHR i stedet for å “fordømme Russlands angrep på Ukraina´» ha gjort som den tyske Alliansen av vitenskapsorganisasjoner (Allianz der Wissenschaftsorganisationen)? Den har bedt om at “vitenskapelig samarbeid med statlige institusjoner og forretningsforetak i Russland fryses med umiddelbar virkning inntil videre, at tyske forskningsmidler ikke lenger kommer Russland til gode og at det ikke finner sted felles vitenskapelige og forskningspolitiske begivenheter”, og om at nye samarbeidsprosjekter ikke settes i gang. 

Mens Kunnskapsdepartementet skrev at det for tiden er ingen endringer i holdningen til kunnskapssamarbeidet med Russland eller andre nærliggende land, annonserte den tyske ministeren for høyere utdanning, Bettina Stark-Watzinger, at alle «pågående og planlagte aktiviteter med Russland vil bli frosset og kritisk gjennomgått”.

Det er krig i Ukraina, men rundt den har vi en farlig krise som vil endre global geopolitikk. Putin og hans regime har satt i gang en klassisk angrepskrig mot et naboland, har truet Vesten med konsekvenser «aldri sett før i historien», har truet våre naboland Sverige og Finland med militære konsekvenser dersom de vurderer å bli med i NATO, har satt sine offensivt atomarsenal i beredskap, og har i årevis myrdet kritikere i andre land, undergravd Vestens demokratiske prosesser og valg og drevet nettspionasje i Norge.

Er dette tålegrensen for å opprettholde akademisk diplomati?  Jeg tror det er feil spørsmål, det forkludrer debatten.  Men noen ganger må man ta en pause for å vurdere veien videre, og det er min mening at vi er der i dag. Forskningsprosjekter og utvekslingsavtaler med Russland bør nå settes på pause og revurderes – altså institusjonelt samarbeid. (Det vil for eksempel være underlig, om ikke umulig, å overføre midler til russiske samarbeidspartnere nå.) Det betyr ikke at vi forkaster akademisk diplomati.  Men vi trenger nok å nullstille våre akademiske relasjoner til Russland, for etter en stund å bygge dem opp på nytt med et nytt blikk på kriteriene og retningslinjene for disse. 

Angrepet på Ukraina handler om mennesker. Konsekvensene er mest alvorlige for ukrainere, selvfølgelig, men også for de russiske soldatene som har blitt sendt til et annet land av grunner de kanskje ikke forstår.  Har du ukrainske kollegaer eller studenter, så ikke glem å gi dem den følelsesmessige støtten du kan. Har du russiske kollegaer eller studenter, så husk at de også føler seg knust over denne utviklingen.  Vår avsky er for et regime, ikke et folk.