En personlig beretning om internasjonalt engasjement og samarbeid

Under verdenskonferansen for IGDE (International Council for Distance Education) i Wien i 1999 ble jeg bedt om å delta i et panel av «veteraner» for å snakke om hva vi ventet ville skje da vi begynte våre karrierer, hvordan det så har gått, og hva vi fortsatt så frem mot i utviklingen av fjernundervisning. Jeg trakk da frem to store forventninger eller «drømmer» som har preget mye av det jeg har gjort:

• Håpet om å finne en holdbar pedagogisk forankring og utvikle en forbedret praksis for fjernundervisningen.

• Ønsket om å finne strategiske tilnærminger til utvidet samarbeid mellom institusjoner og miljøer, både nasjonalt og internasjonalt.

På begge disse områdene har jeg hentet sterk inspirasjon fra kontakter i andre land. Den internasjonale orienteringen har betydd mye for virksomheten i NKS i hele den perioden jeg har vært med. Denne artikkelen prøver å vise dette – i form av et personlig tilbakeblikk på mitt internasjonale engasjement.

– Erling Ljoså 

NKS og internasjonalt samarbeid

Tradisjon for internasjonale kontakter 

Å søke internasjonale kontakter var ikke noe nytt i NKS da jeg ble ansatt i 1970. Den internasjonale organisasjonen ICCE (International Council for Correspondence Education – i 1982 omdøpt til ICDE) ble stiftet ved en konferanse i Canada i 1938. Ernst G Mortensen skrev til initiativtakerne for å få vite mer om dette. Da den neste konferansen ble holdt i  USA i 1948, var det to deltakere fra NKS til stede, og kontakten ble holdt ved like siden.

I 1963 ble den første europeiske organisasjon av brevskoler,  CEC (Council for Education by Correspondence), stiftet. Her var NKS medlem fra starten, og deltok jevnlig på konferanser. En intern konflikt om salgsmetoder førte i 1968 til dannelse av en konkurrerende europeisk organisasjon, EHSC (European Home Study Council). NKS var aktiv i forarbeidet, og direktør Einar Rørstad i NKS ble i en kort periode ansatt som sekretariatsleder. Min første internasjonale erfaring var deltakelsen i EHSCs vårkonferanse i Malmo i 1971, ett år etter at jeg var ansatt som kursredaktør.

Metodeutvikling som nytt arbeidsfelt i NKS 

I 1971 fikk jeg en funksjon som leder av metodeutvikling, etter hvert formalisert i en 50 % stilling, kombinert med å være kursredaktør. Fra 1975 ble det en full stilling, som jeg hadde til 1978. Dette var en periode med stor interesse for det som ble kalt systemtenkning og undervisningsteknologi, spesielt i utvikling av lærestoff. Brevskolerådet satte i gang et gruppearbeid blant brevskolene med støtte fra pedagoger bl.a. fra Universitetet i Oslo, noe som førte til et kompendium om Brevkursproduksjon i lys av systemtenkning (1975).

Allerede høsten 1973 gjorde jeg en studiereise til Sverige for å få impulser til arbeidet ved NKS. Jeg besøkte bl.a. TRU i Stockholm (forløper for Utbildningsradion). Viktigst var besøket ved Hermods, NKSs «søsterorganisasjon» i Malmo, hvor jeg traff direktør Borje Holmberg og utviklingssjef John A. Bååth, som begge hadde vært sentrale i konferansen i 1971.

Kontakten med John Bååth ble begynnelsen på et langvarig samarbeid og vennskap. Både Hermods og NKS var i  gang  med et utviklingsarbeid vedrørende  datastøttede kommentarer til elevbesvarelser med flervalgsoppgaver, inspirert av et tilsvarende prosjekt ved det amerikanske USAFI (United States Armed Forces Institute). John introduserte meg

dessuten for Rune Flinck ved Lunds Universitet, som ledet et stort forskningsprosjekt om toveiskommunikasjon i fjernundervisning, initiert av EHSC og finansiert av Svenska Riksbankens Jubileumsfond. Vi ble enige om at NKS skulle delta i dette prosjektet. Jeg ble derfor med i en uformell «styringsgruppe», sammen med Torstein Rekkedal fra NKI i Oslo og Kari Lampikoski fra Markkinointi-lnstituutti i Helsinki.

Dette miljøet ble svært viktig for meg på flere måter. Det bidro til å forskyve min interesse mer i retning av kontakten mellom lærer og elev, og det hjalp meg å finne teoretiske holdepunkter for det pedagogiske arbeidet. Spesielt Robert Gagnes The Conditions of Learning ble en viktig kilde for vår tenkning om undervisning. De fire skolene ble også enig om å utvikle kurs for våre brevskolelærere. Kursene ble utviklet spesielt for den enkelte institusjon, men var basert på mye av den samme tilnærming. NKS-kurset Brevkurs for brevskolelærere ble utviklet i samarbeid med noen av våre egne lærere. Det kom i 1978 og ble obligatorisk for nye lærere ved NKS. 

De første egne presentasjoner 

Jeg deltok på min første verdenskonferanse med ICCE i Brighton i 1975. Borje Halmberg var da president i ICCE, og han ba meg redigere konferanseboken med innlegg fra alle verdens kanter. Så forarbeidet ble grundig. Selv skrev jeg en artikkel hvor jeg sammenlignet ulike kurstyper: selvstendige kurs, kommentarkurs, modulbaserte kurs og flermediekurs, med hovedvekt på et forsvar for kommentarkursene. Sammen med Karl­ Erik Sandvold la jeg året etter, på en EHSC-konferanse, frem en analyse av mulige frihetsgrader for elever innenfor en brevkursstruktur. I 1977 skrev jeg så en artikkel i det europeiske tidsskriftet Epistolodidaktika om kursutforming og medievalg i samarbeidsprosjekter mellom kringkastingsselskaper, forlag og fjernundervisningsinstitusjoner. Alle disse bidragene sprang ut av hjemlige diskusjoner på den tiden. Men det var også spørsmål som ble diskutert internasjonalt, og artikkelen fra 1976 ble tatt inn i en antologi om internasjonale perspektiver i fjernundervisning i 1983.

Fokus på internasjonal forskning 

Etter ICCE-konferansen i Brighton ble jeg spurt om å redigere et kvartalsvis nyhetsbrev. Jeg ba om at det i så fall skulle fokusere på forskning om fjernundervisning, og det ble akseptert. Jeg redigerte ICCE Newsletter frem til neste konferanse i 1978.

1977. Dessverre var det britiske Open University ennå ikke medlem av ICCE, fordi ICCEs president kom fra en privat, britisk brevskole. Kontaktene dit ble derfor heller sporadiske, men den situasjonen ble løst med presidentskifte i 1978 og navneendring til ICDE ved konferansen i Vancouver i 1982. I perioden 1978-82 satt jeg i styret for ICCE, og fikk kontakt med den canadiske lederen av programkomiteen, John S Daniel. Ham møtte jeg igjen seinere, som leder av det britiske Open University og støttespiller for organisasjonen EDEN (se nedenfor) fra 1990.

Bilde: John S. Daniel til høyre, i samtale med rektor Ulrich Battis ved det tyske Fernuniversitat.

Policy og strategi i et lite land 

I 1978 ble jeg rektor og leder for undervisningsavdelingen i NKS, og to år etter overtok jeg direktørjobben. Funksjonen som utviklingsleder ble ført videre, først av Anders Gåserud, seinere av Dagny Blom. Min interesse for forskning og utviklingsarbeid var fortsatt stor, men som institusjonsleder ble jeg etter hvert også opptatt av policyspørsmål og samarbeidsstrategier. Jeg hadde allerede belyst samarbeid med kringkastingen i flermedieprosjekter (en sterk internasjonal trend, bl.a. ved de åpne universitetene). Ved IGDE-konferansen i 1982 holdt jeg et mer politisk orientert innlegg om «den norske modellen»: Correspondence education: private enterprise and public responsibility.

Det institusjonelle samarbeidet mellom NKS og norske distriktshøyskoler ble tema for min presentasjon på verdenskonferansen i 1985. En slik samarbeidsmodell ville trolig vunnet frem her hjemme uansett, men det var en styrke å kjenne til en stor variasjon av modeller i andre land når man skulle være talsmann for samarbeidet på hjemlig grunn. A bygge bro over skillet mellom offentlig og privat sektor var nok lettere her i Skandinavia enn i mange andre land, noe jeg forsøkte å vise i mitt bidrag til et festskrift for Borje Halmberg i 1992. Halmberg hadde en karriere som direktør for den private brevskolen Hermods, og ble seinere professor ved det tyske Fernuniversitat. For eksempel var ideen til medieprosjektene Hverdagsjus og Yrkeslivets jus, i samarbeid mellom NRK, Universitetet i Oslo, Folkeuniversitetet og NKS fra 1989, hentet fra et svensk  prosjekt,  hvor Hermods (som imidlertid på denne tiden var overtatt av staten) stod for fjernundervisningskomponenten.

Policy-interessen har jeg siden hatt god anledning til å følge opp på mange måter: i styrearbeid for Norsk Forbund for Fjernundervisning, i profilering av forskningsstiftelsen SEFU, i seminarer og skrifter fra det nasjonale organet SOFF, i arbeid med europeiske organisasjoner og prosjekter, og i koordinering av en policy-rapport om fjernundervisning for UNESCO og ICDE i 1997.

Fjernundervisning som eget forskningsfelt? 

På 1970- og 1980-tallet var det flere som tok til orde for å se på fjernundervisning som et eget forskningsområde med egne teoretiske modeller.

Otto Peters, professor ved det tyske Fernuniversitat med bakgrunn fra det private Hamburger Fernlehrinstitut, var blant de første. Alternative teorier ble lansert av Michael Moore (inspirert bl.a. av Charles Wedemeyer) i USA, Borje Holmberg og Desmond Keegan fra Australia (seinere Irland). Alle disse traff jeg gjennom mitt engasjement i ICCE/ICDE. Min tenkning fikk impulser fra noen av dem, men jeg fant det mest fruktbart å ikke isolere fjernundervisningen fra generelle lærings- og undervisningsteorier. Jeg forsøkte å utdype en slik eklektisk tilnærming bl.a. i et bidrag kalt Understanding distance education i Desmond Keegans antologi Theoretical principles of distance education i 1993. 

Europeiske organisasjoner 
for fjernundervisning 

Bortsett fra engasjement i forbindelse med verdenskonferansen i Oslo i 1988, med opprettelse av et KUF-støttet permanent sekretariat i Oslo, ledet av Reidar Roll, og en ny periode i styret for ICDE 1992-95, var det europeiske organisasjoner som var viktigst for meg på 80- og 90-tallet. Europa var splittet i to konkurrerende organisasjoner, og viktige nye institusjoner var ikke med i noen av dem. Jeg var opptatt av å bygge bro mellom ulike miljøer og tradisjoner, og mente at det var impulser å hente fra ulike hold. Jeg kom med i en komite som forberedte en sammenslutning av CEC og EHSC, og i 1984 lyktes vi i å etablere en samlet organisasjon: AEGS (Association of European Correspondence Schools). Jeg ble sekretær for denne organisasjonen fra 1984 til 1990. Jeg hadde et håp om at flere offentlige institusjoner kunne trekkes med etter hvert, men både navnet og miljøet var et hinder.

I 1987 dannet noen av de åpne universitetene en egen organisasjon, EADTlJ (F11rnpean Association of Distance Teaching Universities). Bakgrunnen var bl.a. å skape en plattform for samarbeid med EU-kommisjonen, som var i ferd med å etablerte programmer med tilknytning til fjernundervisning.

De åpne universitetene stod delvis i et konkurranseforhold til tradisjonelle universiteter. Det fantes bare fem åpne universiteter i Europa. Siden EADTU ønsket å kunne representere flere land, inviterte de enkelte nasjonale konsortier/organisasjoner for fjernundervisning med, men ikke enkeltuniversiteter. Norsk Forbund for Fjernundervisning (NFF) fikk denne invitasjonen og sa ja takk til å representere Norge. Jeg var styreleder i NFF og deltok på etableringsmøtet sammen med NFFs direktør, Reidar Roll. Jeg ble da valgt inn i en arbeidsgruppe for langtidsplanlegging som utarbeidet en innstilling til EADTU i 1988. Dette gav meg bedre innsikt i situasjonen for de åpne universitetene og i EUs arbeid med fjernundervisning og ny teknologi.

På samme tid oppstod det flere nettverk og prosjekter knyttet til EU-programmene, eksempelvis med basis i satellittformidling og i samarbeid mellom universiteter og næringsliv. Situasjonen ble ganske uoversiktlig og fragmentert.

Øst-Europa og EDEN (European Distance Education Network) 

Så falt muren i 1989 og bildet ble enda mer komplisert. Øst-Europa hadde egne tradisjoner for fjernundervisning siden 1920-tallet,  men med liten kontakt  vestover og uten kobling til ny teknologi. Reidar Roll var nå blitt generalsekretær i ICDE og så straks en strategisk mulighet i situasjonen. Både EADTU og AECS støttet opp om hans tanke at ICDE kunne arrangere et møte mellom øst og vest i Europa. Dette møtet fant sted i Budapest i mai  1990, med støtte fra den ungarske og den tyske regjering og fra Europeisk Kulturstiftelse. Det hadde deltakere på høyt nivå fra begge sider. Deltakerne dannet en ad hoc «Budapest Platform» med en liten styringsgruppe, og det britiske Open University (med John Daniel som ny leder) inviterte til et oppfølgingsmøte i Milten Keynes samme høst. Her ble jeg bedt om å innlede om fremtidig samarbeid, og sammen med resten av styringsgruppen utarbeidet jeg forslag til vedtekter for en ny «paraplyorganisasjon».

Det ble besluttet å arrangere en ny konferanse i Praha i 1991, og her ble EDEN (European Distance Education Network) formelt etablert. Jeg holdt et innledningsforedrag om Distance education in a modem society. Jeg ble valgt til leder av et interimssyre, og i 1992 til EDENs første president. Open University stilte en sekretær til disposisjon for den nye organisasjonen frem til 1997, da sekretariatet ble flyttet til Budapest.

I begynnelsen var det stor skepsis fra noen hold som fryktet konkurranse  om midler fra EU til den nye organisasjonen. EDEN valgte imidlertid som strategi å ikke søke støtte til egne prosjekter for å finansiere organisasjonen, men å gi faglig støtte gjennom ekspertise til medlemmer som søkte om midler, og å bistå i spredning av resultater.  Vi lyktes etter hvert i å få medlemmer fra mange hold som ikke følte at de hadde noen egen interesseorganisasjon.

De årlige EDEN-konferansene ble gradvis de mest samlende for ulike miljøer i alle deler av Europa. Vi tok også initiativ til egne konferanser om fjernundervisning i skolen (Open Classroom-konferanser hvert annet år fra 1995, den første i Oslo, åpnet av statsråd Gudmund Hernes), et elektronisk tidsskrift, EURODL (European Journal of Open, Distance and E-Leaming) fra 1997 og egne forskningskonferanser fra 2000. Jeg gikk av som president i 1995, men fortsatte i styret til 1998. Da følte jeg at vi omsider hadde lykkes i å skape en felles organisasjon for hele bredden av europeisk fjernundervisning. Det er også interessant at to seinere presidenter i EDEN har kommet fra Norge: Ingeborg Bø (2003 – 07) og Morten Flate Paulsen (2010 -). 

Kvalitetsarbeid 

Norge var det første land i verden (1948) som innførte en egen lovgivning og et eget offentlig organ, Brevskolerådet, som skulle sikre kvaliteten i brevundervisningen.

Brevskolerådet ble imidlertid nedlagt i 1992, i en tid hvor man kanskje var mer opptatt av kvalitetsarbeid enn noen gang, også i utdanningssektoren. Hvordan henger det sammen? Trolig var det virkemidlene – offentlig godkjenning og kontroll av kurstilbud og institusjoner – som var utdatert. Departementet  bad Norsk Forbund for Fjernundervisning om å utarbeide et rammeverk hvor skolene selv ble gjort ansvarlig for kvalitetsarbeidet, idet hver skole ble pålagt å ha et kvalitetssystem som oppfylte visse kriterier. Forbundets kvalitetsutvalg utarbeidet de generelle retningslinjene og fulgte opp skolenes innsats på ulike måter.

forberedt da departementet i 2003 opprettet NOKUT som et uavhengig organ for kvalitet i høyere utdanning og fagutdanning.

Nettundervisning og nettpedagogikk 

Etter at jeg sluttet som direktør, var det noen år da jeg igjen fikk nærkontakt med undervisningssiden og kursutviklingen i NKS. Igjen var det nyttig å se egne erfaringer i sammenheng med internasjonale tanker og trender. Noen erfaringer og tanker kom til uttrykk i et par konferansebidrag til EDEN i 1997 og 1998: From ‘Electronic College’ to ‘lnternet-supported Learning Enterprises’. Experiences and perspectives concerning on­ line learning support at NKS 1988-1997 – og The role of university teachers in a digital era (publisert i EORODL 1998).

Impulser er avgjørende 

Når jeg ser tilbake på min innsats innenfor fjernundervisning i Norge, kan jeg ikke understreke sterkt nok hva impulser utenfra har betydd for meg og for min institusjon NKS. De har stimulert og preget min måte å tenke og handle på – og jeg tror det samme gjelder mange av mine medarbeidere. Uten slike impulser er det lett å gå seg fast i spor og tradisjoner, og man blir mindre kreativ. Særlig gjelder dette på et område hvor det nasjonale miljøet lenge var relativt begrenset. Arbeid for og deltakelse i internasjonale organisasjoner er nok tidkrevende, men det gir svært mye igjen for innsatsen.