Klassens sykehusklovn

Da de gikk ut av sjette klasse på Lambertseter skole i 1988 sa læreren deres hva hun trodde hver og en av dem kom til å bli når de ble store. Til den litt viltre jenta med alle påfunnene sa hun «du kommer til å bli klovn». Men unge frøken Lund var fast bestemt på at hun skulle stå på en scene, ikke reise rundt med et sirkus.

– Det var jeg som skulle bli skuespiller, ikke han. Aksel sa aldri noe om det da vi gikk på barneskolen, og nå er det han som er superkjendis.

Latteren fra høyskolelektoren ved Kristiania er hjertelig. Hun forteller at han var verdens hyggeligste person da han var barn, men at de mistet kontakten da hun flyttet sammen med far, mor, storesøster og lillebror til Nesodden i starten på tenårene.

Det er helt umulig for en skuespiller når du begynner å glemme replikkene.

Begge foreldrene var utdannet ved Statens Teaterhøgskole, så hun var arvelig belastet og hadde null gen for sceneskrekk. Faren het Rolf Arly Lund og jobbet ved Nationaltheatret. Ikke det at han var en stor kjendis, men hun kan av og til høre ham i noen dubbinger.

– Da jeg var liten var det en tegneserie på TV som het «Sam og trylleballen», og der er det pappa som har stemmen. Den var veldig fin. Jeg har ham også på noen lydopptak hjemme.

Forestillingen «Galileo Galilei» i 2010 ble hans siste. Stykket av Bertolt Brecht var spekket med kjente navn som Bjørn Skagestad, Sverre Anker Ousdal, Nicolai Cleve Broch, Nils Ole Oftebro og Endre Hellestveit, men faren måtte gi seg. Han var blitt dement.

– Det er helt umulig for en skuespiller når du begynner å glemme replikkene. Pappa sa alltid at han ikke ville at noen skulle vite at han var syk, fordi da mistet en jobber. Han var en ekte 68-er, og den generasjonen skulle ikke vise svakhet.

Fikk moren som sjef

Moren underviste i skuespillerfaget, først på Nordisk Institutt for scene og studio AS (NISS) før de ble kjøpt opp av Westerdals Oslo ACT. I dag er det hele innlemmet i Kristiania.

Bente Lavik var teaterinstruktør og den som startet opp skuespillerutdanningen på NISS. Fram til hun gikk av med pensjon i 2012 var hun studieprogramleder for Bachelor i skuespill. Da datteren kom hjem fra England, etter å ha fullført en klassisk skuespillerutdanning, begynte hun også å undervise på skolen.

Mor og datter var kollegaer i ti år, og Engnes kan rett som det er høre sin mors stemme gjennom sin egen når hun underviser studentene på Institutt for scenekunst.

– Mamma er liksom litt med meg hele tiden. På godt og vondt. Av og til så hører jeg at jeg sier mamma sine replikker på en måte. Det er interessant, for jeg irriterte meg jo ofte over at hun sa det før. Men nå bruker jeg de samme ordene selv. For det er jo sant da!

Det er kanskje litt rart, men jeg sier: Ikke spill teater – bare vær det!

Lavik døde i 2019, og selv om rammen rundt arbeidsplassen er ny er det ekstra fint å jobbe med folk som også kjente hennes mor. I det nye undervisningsbygget til School of Arts, Design, and Media i Urtegata 9 lærer Engnes bort skuespillerteknikk til de ferske studentene som går sitt første semester.

Nylig var Aftenposten på besøk i det nyeste bygget til Kristiania, les reportasjen her.

– Utdannelsen vår er basert på Konstantin Stanislavskijs metode. Han var en russisk teaterteoretiker som har hatt innflytelse på hele Europas måte å spille teater på. Det første jeg gjør er å lage en ensemblefølelse, at de som er nye får en gruppefølelse av at de jobber sammen.  

De gjør en rekke øvelser. Helt i begynnelsen har de et fag som heter Sansing, observasjon, fantasi og innlevelse, forkortet til SOFI.

– Da kan vi jobbe med imaginære omstendigheter, de skal se for seg ting og bruke forestillingsevnen sin. De trener konsentrasjonsevnen sin og det å ikke forstille seg, men bare prøve å være nøytral i et rom sammen med andre. Det er en lang treningskurve på det. Det er kanskje litt rart, men jeg sier: Ikke spill teater – bare vær det!

Du vil jo helst at skuespilleren skal være en hel kropp. Mind-body connection.

Engnes vil ikke at de skal produsere reaksjoner, eller vise henne hvor flinke de er. Det hun ønsker er at de jobber med å gå inn i en materie, inn i en situasjon. Hun forteller at noen av studentene har gjort mye fra før, men de må pent bare ta noen skritt tilbake og gå gjennom alle grunnøvelsene. De får også trening i det som kalles etyde-arbeide, som er en grunnleggende Stanislavskij-øvelse.

– Etyde-arbeidet er en liten situasjon der du skal se for deg alt imaginært, der du har noen av begrepene hans inne. Du begynner med handling, hindring og omstendighet. Handlingen kan være å sette på en klesvask. En hindring kan være at jeg ikke har nok vaskemiddel, og så er det omstendigheten: Hvor viktig er det? Hvorfor er det viktig at jeg får satt på den vasken nå? Kanskje det er den blusen jeg skal ha på i et viktig jobbintervju? En annen omstendighet er: Hvor god tid har jeg til det? Hvis jeg har dårlig tid, da sliter jeg med å få blusen ren i tide. Og så må jeg løpe og kjøpe mer vaskemiddel, men ny hindring: Jeg har låst meg inne på vaskerommet.

Men hverken blusen eller vaskemaskinen finnes på ekte. Studentene må bruke forestillingsevnen sin for å se det. Det første semesteret blir de introduser for mange begreper og verktøy. Dette er ifølge Engnes et ensomt arbeide, men disse ferdighetene må terpes på for at skuespillet skal bli så naturlig som mulig.

Etter hvert som en jobber med det så blir det mye mer konkret og håndverksmessig.

Hun underviser også i et fag som heter Viewpoints, som først kanskje oppleves som veldig abstrakt. Her jobber de i ensemble. Dette kommer fra dans og er en fysisk inngang til skuespill. Her handler det om å forholde seg til andre mennesker og andre ting i rom, og følge fysiske impulser uten å sensurere seg.

– Det finnes ni sånne viewpoints, og etter hvert som en jobber med det så blir det mye mer konkret og håndverksmessig. Og så gir det dem et verktøy de kan bruke resten av kunstnerskapet sitt. For det handler om å se mulighetene i rommet i stedet for å gå rett på teksten og tenke «hvordan skal jeg gjøre dette da, hvordan skal dette se ut?». Så går en heller inn i rommet og ser hvordan en kan bruke andre verktøy enn den teksten, for det blir så hodestyrt. Du vil jo helst at skuespilleren skal være en hel kropp. Mind-body connection.

På andre året underviser hun i Scenekunst for Barn og unge.

Klovnens oppvåkning

Selv opplevde hun at studier og fritid fløyt sammen da hun gikk på Arts Educational Schools/City University of London. De var fem norske i klassen, og Jan Egil Engnes fra Nuvsvåg i Finnmark og Anne-Marthe Lund ble fort et par. I dag er de godt gift, foreldre til tvillinger på 17 og har tatt hverandres etternavn i tillegg til sitt eget. Familien Lund Engnes.

Men lite visste de da de møttes i 1999 at de skulle ende opp med hver sin røde nese.

– Hvordan i alle dager kommer en på å bli sykehusklovn?

– Det begynte jo egentlig med klovn da jeg var i London. Der var det en teaterklovn, og det her er jo tilfeldigheter. Eller er det det? Av og til tenker jeg at tilfeldigheter kanskje ikke finnes.

På det kurset der kjente jeg at klovnen er bare helt fantastisk!

Teaterklovnen het Angela de Castro og er en av verdens mest kjente kvinnelige klovner. Rundt årtusenskiftet hadde hun en «artist in residence» med kontor i tilknytning til universitetet. Hun holdt flere workshops. I påsken, da Engnes gikk andre året, skulle en av lærere hennes få delta, men ble syk. Den ledige plassen skulle derfor gis til en student.

– Læreren min ble spurt om hvem av studentene sine hun kunne tenke seg at ville har bruk for dette kurset. Og så sa hun bare Anne-Marthe uten å tenke seg om. På det kurset der kjente jeg at klovnen er bare helt fantastisk!

I etterkant fikk hun høre fra folk på skolen at de hadde aldri sett henne så glad, for hun bare spratt rundt i gangene.

– Så det var et eller annet som skjedde der.

Noe løsnet opp på innsiden. I 2009 ble hun med på en klovneworkshop i Vestfold over flere dager. Den ble ledet av nederlandske Patrick van den Boom.

Prinsippet er mye av det samme. Vi jobber for å se det friske i menneskene.

– Han hadde en inngang til klovning som var veldig rolig. Vi jobba med tilstedeværelse nesten litt som sånn mindfulness. I etterkant startet Patrick, jeg og tre-fire andre opp Klokkeklovnene som er en klovneorganisasjon for våre eldre, demente på bo- og omsorgssentre.

Dette er en søsterorganisasjon av Sykehusklovnene, og det var der Engnes først begynte med det som kalles for klovning i helse.

–  Prinsippet er mye av det samme, vi jobber for å se det friske i menneskene. Det er litt annerledes å jobbe med eldre, for det krever en annen type inngang enn annen type respekt på en måte. Altså begge jobbene innehar mye respekt for de som er i de situasjonene de er i, men her snakker man om et helt levd liv. Mot slutten av det, mens med barna så kjenner de oss fra før på en måte. Så det er en annen inngang der.

Engnes har studert klovning ved Clownschool International og The Why Not Institute.

Feirer 20 år i Norge

Gjennom tidene har klovner eksistert i de fleste kulturer, de har bare hatt litt ulike navn og former. Og helse og latter har også vært nært knyttet til hverandre. Den moderne sykehusklovnen stammer fra USA på 1950-tallet.

Når jeg tar på meg nesa så er det som om jeg tar av meg en jakke. Det blir mere nakent på en eller annen måte.

I 2001 startet Tove Karoliussen sykehusklovning på Ullevål sykehus og grunnla organisasjonen Sykehusklovnene. De er alltid to som går inn til barna, så det hender derfor at ekteparet Lund Engnes er sammen på jobb. Men idet klovnen i dem stiger fram bytter de navn til Hasse Bakke og Maxine P.

– Hvor nær er karakteren Maxine P. den egentlige Anne-Marthe?

 – Ganske nær! Når jeg tar på meg nesa så er det som om jeg tar av meg en jakke. Det blir mere nakent på en eller annen måte. Hun er jo rampete, og tør å ta større risikoer enn jeg tør. Maxine P. våger å si ting som jeg aldri hadde turt. Og så er hun stolt av de samme tingene. Vi har sunget med Bettan!

Det er jo klovnen det i et nøtteskall. Alt du spør om kan vi jo, men så kan vi det jo ikke.

Artisten Bettan, eller Elisabeth Andreassen som hun egentlig heter, er ambassadør for Sykehusklovnene. Da klovnene flyttet inn på sitt 19. sykehus den 19. august sang hun på Kalnes. Og der Bettan er befinner gjerne den kulørte pressen seg.

– Det å havne i Se og Hør var jo en barndomsdrøm, men det er jo ikke en voksendrøm. Likevel så var det jo veldig morsomt da. Og for ikke å snakke om Bettan! I 1985 var jeg superfan. Så jeg har sunget «La det swinge» fra samme scene som henne. Og så snudde hun seg mot meg og sang sånn «dooah, dooah». Vi er veldig stolte av det – både Maxine P. og jeg.

– Kan Maxine P. synge?

– Hun er veldig glad i å synge, og så tror hun at hun er god på det. Men det er hun ikke. Det er jo klovnen det i et nøtteskall. Alt du spør om kan vi jo, men så kan vi det jo ikke. Maxine P. kan synge, fordi jeg kan synge. Men hun påstår at hun kan rappe. Det kan verken hun eller jeg.

Før Engnes tok en bachelor i skuespill gikk hun ett år på vokal på NISS, på det som het musikerutdanningen. Selv om hun ikke fullførte sitt studium, lærte hun ekstremt mye musikkteori og sangteknikk. Professor Anne- Marie Giørtz, nå god kollega, var vokallærer. Det var et uforglemmelig år.

I dag finnes det over 50 sykehusklovner, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Tallet øker år for år, og det tas nå inn mellom sju og ti nye hvert år. Det holdes auditions over hele landet.

– Mannen min ble med i sykehusklovnene i 2014. Han var på samme audition som meg og så ble han med. Interessant dynamikk, men det gikk helt fint.

De slipper jo ikke ut hvem som helst på ut gulvet. Heldigvis!

Selv ble hun med fem år senere. Og her kommer en vesentlig opplysning: Alle som rekrutteres til å bli sykehusklovner er utdannet skuespillere. De trenger også å være gode på improvisasjon og ha mye empati i seg.

Egen klovneutdanning

– I 2018 døde pappa i september. Den 5. oktober hadde Sykehusklovnene audition i Oslo. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra fordi jeg var så nedfor, men så ble jeg overtalt av mannen min til å snakke med kunstnerisk leder som kjente ganske godt til meg. Og jeg kjente allerede mange av sykehusklovnene, fordi det er veldig mange som klovner i begge organisasjonene.

Engnes fikk komme på audition og det gikk veldig bra.

– Så da har jeg vært i det opplæringsløpet, med spesialiseringen «Klovn på Sykehus», som er ganske langt og ganske omstendelig. For de slipper jo ikke ut hvem som helst på ut gulvet. Heldigvis!

Den eksamenen er jo ikke slik at en får ta den dersom de tror du ikke står.

Opplæringsmodulen startet i 2019 og så skulle hun ha gått opp til en eksamen våren etter, men på grunn av koronanedstengingen ble det utsatt til høsten 2020.

Mye skal læres gjennom utdannelsen som er delt inn i tre moduler:

• Sykehusklovnenes identitet og språk
• Scenekunst i møte med sykehus
• Sykehusklovnenes verktøykasse og SK som organisasjon

Det drilles også på sykehusrutiner og hygieneregler. Etter utdanningen følger et helt år med praksis på sykehus, med tett oppfølging av en fadder, før man blir godkjent og kan bli en av Sykehusklovnene.

Underveis må de også skape sin egen karakter. Sammen med kostymedesigner, Berit Haltvik With, utvikles riktig habitt til klovnens personlighet. Alle antrekkene kan vaskes på 60 grader.

– Hva består en klovneeksamen av?

– Nei, det er egentlig veldig greit. Da kommer det to mennesker, gjerne den som driver med opplæringen og kunstnerisk leder for å observere en hel dag. Så blir en vurdert på det, om en har skjønt alt. Den eksamenen er jo ikke slik at en får ta den dersom de tror du ikke står. Igjen, det er det med at de ikke slipper hvem som helst ut på gulvet.

Det har vært veldig sterkt å være en del av barnas liv som er litt kul, da.

Klovnene har selvsagt taushetsplikt, men kan snakke seg imellom. Da er det godt å ha ektemannen som en ventil, for han forstår akkurat hvordan det er. Det hender at barn dør. Parallelt med den innledende opplæringen ble Maxine P. også plukket ut til «Spesialisering i palliasjonsklovning».

Engnes forklarer at før betydde begrepet palliasjon at en tok bort alle medisiner og bare ga lindrende behandling mot slutten. Slik er det ikke lenger. Palliasjon er et fagområde hvor hovedfokuset er lindring og best mulig livskvalitet for pasienter og deres pårørende i hele forløpet av livstruende sykdom.

– Nå heter det «mobil klovning», og er for barn som har livsforkortende eller kroniske alvorlige sykdommer som de kommer til å ha hele livet. Så akkurat denne jobben er ikke for alle, for å si det sånn.

Maxine P. reiser hjem til familier sammen med en klovnemakker, de er flere i teamet og bytter på. De har besøkt mange barn i deres miljø hjemme eller dratt til institusjoner og barnehager.

– Det har vært veldig sterkt å være en del av barnas liv som er litt kul, da.

Alle bestemmer over dem hele tiden, kommer og stikker i dem og forteller dem hva de skal spise.

– Men tar Maxine P. bare ut de glade sidene dine?

– Nei, hun har jo alle slags følelser. I utdanningen trener de oss på å møte barnet der de er. Dersom barnet er sinna på mor og far så kan vi klovnene forsterke den følelsen, og hjelpe barnet i den situasjonen. Jeg kan bli ordentlig sinna. Vi kan bli ordentlig lei oss. Ordentlig redde. For barna har en stor frustrasjon. Ingen liker å være på sykehus. Og alle bestemmer over dem hele tiden, kommer og stikker i dem og forteller dem hva de skal spise. Så det er ikke noe rart hvis de er frustrerte.

Vi kommer alltid uanmeldt og vi er alltid nederst i hierarkiet. Barnet står over oss.

– For de eneste barna bestemmer over på sykehuset er klovnene?

– Nettopp! Vi kommer alltid uanmeldt og vi er alltid nederst i hierarkiet. Barnet står over oss. Og noen, særlig ungdommer, kaster oss innimellom ut av rommet. Vi hører på pasienten og da har de den bestemmelsesretten. Det styrker og myndiggjør dem. Vi forsvinner kjapt ut døra når vi får beskjed om det.

På Kalnes er hun det som kalles for sykehuskoordinator, og regelen er at en skal klovne mye på eget sykehus. Men hun går også rundt i gangene på sykehuset i Tønsberg og Drammen. I Oslo-området jobber hun på Rikshospitalet, Ullevål og Ahus.

Vi kan gjøre hverdagen på sykehuset litt lettere, litt lysere og litt mere fargerik.

Bevegelsen innen helseklovning er etter hvert blitt stor. De norske Sykehusklovnene ble medlem av European Federation of Healthcare Clown Organizations (EFHCO) i 2013. Det finnes i dag sykehusklovnorganisasjoner i mer enn 50 land.

– Jeg tror det viktigste vi gjør er å være et lyspunkt i sykehushverdagen til barnet og familiene deres. Vi kan ikke gjøre noe med situasjonen barna og familiene er i, men vi kan gjøre hverdagen på sykehuset litt lettere, litt lysere og litt mere fargerik. Og kanskje få frem latter i en vanskelig situasjon.

Magisk medisin

Nylig startet Engnes også med å bli spesialisert i prosedyreklovning, som er et opplegg når f.eks. et barn skal ta MR og er redd for å bli lagt i narkose.

Klovnene er ofte inne på blodprøver og slike ting, men nå åpner Sykehusklovnene et prosedyresamarbeid med sykehuset i Tønsberg hvor hun skal være med.

– Da er vi der i to dager og blir kjent med barnet dagen før de skal inn i større prosedyrer.

Det er helt utrolig. Vi er rett og slett magisk medisin.

Tidligere studier har rapportert at bruk av tvang forekommer i opptil 70 prosent av prosedyrene barn gjennomfører på sykehus. Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet har de siste årene forsket på bruk av sykehusklovner ved innledning av narkose hos barn.

I høst ble resultatene presentert og konklusjonen er at bruk av sykehusklovner hos barn, i forkant av og under innledning av narkose, var forbundet med signifikant mindre bruk av tvang rapportert av ledsagende helsepersonell og foresatte.

– I den rapporten kan du lese hvor mye mindre medisiner og sedativer de barna får etter at vi har kommet inn. Det er helt utrolig. Vi er rett og slett magisk medisin.

Jeg har så lyst til å finne ut om det er hold i min egen teori om at jeg ble en bedre skuespiller av å være klovn.

Fra 1. januar 2022 skal Engnes ha permisjon fra jobben i et helt år for å forske på klovneteknikk som inngang for skuespillerstudenten.

– Jeg har så lyst til å finne ut om det er hold i min egen teori om at jeg ble en bedre skuespiller av å være klovn. Og at det er veldig mange ting i klovneteknikken som jeg tenker at «dette skulle studentene mine hatt», men ikke fått det servert som klovn kanskje.

Engnes lurer på hva det er i klovneteknikken som kan brukes inn mot de ferske studentene. Med seg i ressursgruppen har hun fått de to internasjonale klovnene de Castro og van den Boom. De som på hver sin måte introduserte henne til det som skulle bli hennes store lidenskap.

Læreren fra barneskolen fikk altså helt rett i sin spådom. Det bodde en klovn inni jenta med det skøyeraktige blikket og lure smilet.

– Men hva med Aksel Hennie? Hva trodde læreren at han kom til å bli?

– Nei det husker jeg ikke, men det var i alle fall ikke skuespiller!