Ondskapens historie. Kan USA lære av Tyskland?

KOMMENTAR: Ketil Raknes om USA

I august 1955 fulgte Mamie Till Bradley sin fjorten år gamle sønn Emmet til jernbanestasjonen i Chicago. Han skulle på en to uker lang ferie med slektningene sine i Mississippi.

Moren var selv fra sørstatene og visste hvor farlig det kunne være der. Hun instruerte Emmet til aldri å se noen hvite inn i øynene og gjerne knele foran hvite mennesker hvis det var nødvendig. Hun var ikke så veldig bekymret for Emmet, fordi han var en ganske stille gutt.

Alt gikk fint helt til Emmet skulle på butikken for å kjøpe tyggegummi. Der jobbet det en tidligere skjønnhetsdronning som het Carolyn Bryant. Hun hevdet at Emmet hadde plystret etter henne og sagt «bye, baby» da han forlot butikken. Bryant innrømmet senere at hun løy. Da Bryants mann fikk rede på dette, følte han at Emmet måtte straffes. Om kvelden dro han og noen kamerater til Emmets besteforeldre og dro ham ut av sengen mens de truet med en pistol.

Noen dager senere ble Emmet funnet flytende i Tallahatchie River med en 70 kilos gjenstand surret rundt halsen. Det var tydelig at han var blitt utsatt for tortur før han ble drept.

Da Mamie Till Bradley fikk sønnens lik sendt til seg i Chicago, var han så skamfert at hun kollapset. Hun sa selv at «it just looked as though all the hatred and all the scorn [the world] ever had for a Negro was taken out on that child».

Hun bestemte seg for at hele USA skulle få se rasismens grusomme ansikt og gravla sønnen i en åpen kiste.

Utløsende for borgerrettighetskampen

Synet av den lille gutten i kisten med det skamferte ansiktet gjorde et voldsomt inntrykk også på hvite amerikanere. Mississippis nobelprisvinnende forfatter William Faulkner skrev at «if we in America have reached that point in our desperate culture when we must murder children, no matter for what reason or what color, we don’t deserve to survive, and probably won’t».

Mordet på Emmet Till var utløsende for borgerrettighetskampen som for alvor skjøt fart utover 1950-tallet.

Da Rosa Parks senere i 1955 satte seg på en buss for hvite i Montgomery i Alabama, var det Emmet Tills skjebne hun hadde i tankene.

Og Emmet Till fikk ingen rettferdighet. Det ble en parodisk rettssak, der de som drepte Emmet, ble frikjent av en jury kun bestående av hvite.

Siden man ikke kan prøves for samme forbrytelse to ganger, stilte morderne frimodig opp i et intervju i Look Magazine fire måneder senere. Der innrømmet de at de hadde drept ham. De hadde ikke ment å dra det så langt, men la til at «that boy showed no fear. What else could we do to keep those people in their place?»

Hvorfor først nå?

Synet av George Floyd som blir lynsjet av en hvit politimann i Minneapolis, har brakt den amerikanske rasismens vonde minner tilbake.

Hver eneste uke rives det nå monumenter av sørstatsgeneraler som kjempet for å opprettholde slaveriet og den hvite rasens overlegenhet.

Men oppgjøret i USA reiser et annet mer interessant spørsmål: Hvorfor kommer dette oppgjøret først nå?

Da Mississippi, som siste delstat i USA, nylig valgte å fjerne sørstatsflagget fra delstatsflagget sitt, var det litt som om tyskerne over 150 år etter andre verdenskrig skulle kommet frem til at naziflagget er et støtende symbol.

Emmet Tills minne er et godt eksempel på William Faulkners betraktning om at «fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid». I USA er det flere holocaustmuseer enn i Tyskland, men det er langt mellom minnesmerkene over rasismens ofre.

Først i 2007 gikk de lokale myndighetene i Tallahatchie med på å gi Emmet Tills familie en unnskyldning etter flere år med krangling. Det ble også satt opp et lite minnesmerke, som med jevne mellomrom blir vandalisert ved at folk skyter kuler gjennom det.

Tysklands selvrefleksjon

Debatten som følger i kjølvannet av George Floyd, viser at USAs største problem har vært og fortsatt er uviljen til å engasjere seg ærlig og åpent med sin egen smertefulle historie når det gjelder rasisme.

I fjor kom moralfilosofen Susan Neiman med den tankevekkende boken Learning from the Germans: Race and the Memory of Evil. Neiman er født i sørstatene, men har også tilbrakt store deler av livet sitt i Tyskland. I boken sammenligner hun hvordan USA og Tyskland har forholdt seg til sine historiske forbrytelser i rasismens navn.

I Tyskland har man i perioden etter andre verdenskrig utviklet en imponerende evne til kritisk selvrefleksjon.

Gjennom bøker, populærkultur, utstillinger og minnesmerker har man tvunget en hel nasjon til å forholde seg til nazismens forbrytelser.

På tysk finnes det egne ord, som Vergangenheitsaufarbeitung (å jobbe med fortiden) og Erinnerungskultur (minnekultur), som beskriver en historisk dugnad for å finne en samlende nasjonal identitet. Ingen turister i Berlin kan unngå å legge merke til det mektige holocaustminnesmerket som sto ferdig i 2005.

Neiman mener at amerikanernes forhold til sin skamfulle fortid står i skarp kontrast til den tyske. I USA har hvitvasking og fortielse av rasismens forbrytelser vært et slags nasjonalt prosjekt.

Neiman har trolig rett i at Trump aldri kunne blitt valgt dersom USA hadde tatt et ordentlig oppgjør med sin rasistiske fortid.

Den voldsomme bølgen av historisk revisjonisme vi ser i USA nå, der gatenavn endres og statuer rives ned, skyldes en voldsom, oppdemmet frustrasjon over et manglende oppgjør med konsekvensene av slaveriet, raseskillet, lynsjingene og kriminaliseringen av mennesker med mørkere hudfarge.

Å erkjenne fortidens feil

Høyrepopulister og nasjonalister liker ikke selvkritikk og kritisk gransking av fortiden. Det ødelegger ideen om nasjonens storhet og forestillingen om at alt var bedre før. Da Trump en gang ble presset på å si nøyaktig når Amerika var på sitt «greatest», sa han «trolig på 1940- og 1950-tallet». Det vil si den perioden da Emmet Till ble lynsjet og raseskillet blomstret i sørstatene.

Å erkjenne fortidens feil er ikke en svakhet, men en styrke. Det tyskerne har forstått, er at et land som ikke takler sin egen fortid, heller ikke har noen fremtid.

Få har formulert det poenget bedre enn den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier.

I forbindelse med at det var 100 år siden slutten av første verdenskrig, holdt han en tale hvor han understreket at Tyskland er dømt til å leve med sine motsetninger: «Vi kan være stolte over våre tradisjoner for frihet og demokrati, uten at vi fornekter holocaust. Vi kan være klar over vårt historiske ansvar for å ødelegge sivilisasjonen uten å nekte oss selv gleden i det vi har gjort bra. Vi kan stole på dette landet selv om, eller kanskje fordi, det rommer begge deler. Det er kjernen i opplyst patriotisme.»

Det er et budskap amerikanerne har mye å lære av.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 5. juli 2020 (og på nett dagen før) med overskriften «Ondskapens historie».

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Foto: USA må ta oppgjør med sin fortid. Illustrasjonsbilde fra en demonstrasjon i New York. Photo by Nicole Baster on Unsplash.