Det å være klovn i helsevesenet er kunstnerisk risikosport

Når man hører, eller som i dette tilfellet leser ordet klovn, gir det umiddelbart assosiasjoner om at klovner er tøysete, rampete, gjerne bråkete og ofte med ballonger. Dette er en vanlig antagelse, men klovnen innehar en poesi og en åpenhet, hun er helt til stede i øyeblikket, er helt ærlig, hun er leken, nysgjerrig, og har følelser vi kan se tvers igjennom.

Og hun er en naiv optimist. Hun vil alltid tenke: «Neste gang går det!»  Hun synes det er helt greit å ikke vite hva som skal skje. Det å stå i det ukjente er en av de største styrkene klovnen har. Hun går med glad nysgjerrighet inn i et rom uten å vite hva som venter henne der. Noen ganger går det fantastisk! Noen ganger går det dårlig. Kjempedårlig. Men for klovner er feil en gave.

Hvordan forbereder vi oss på det ukjente?

To utøvere varmer opp i en provisorisk garderobe. Garderoben tjener kanhende andre formål i det daglige. Det kan være et handicaptoalett, nattevaktens rom, avdelingslederens kontor, eller møterommet til de ansatte. Forholdene varierer. Uansett gjør utøverne seg klare til å møte det ukjente.

Å varme opp til en dag på et sykehjem eller på et sykehus krever tid. Kroppen skal være varm, bena skal være trygt på bakken, pusten skal ned i kroppen. Stemmen varmes opp. De synger litt. Kostymene og litt sminke kommer på. De stemmer kanskje et instrument. Utøverne bruker denne tiden på å tune seg inn på hverandre, finne hverandre. Det aller siste som skjer er at klovnenesen kommer på – et ritual der utøveren går fra å være menneske til å være klovn.

Så åpner de døra og ser hva som skjer.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Anne-Marthe Lund Egnes besøker en rekke helseinstitusjoner som klovnen Maxine P. Video: TV Vest

Mer enn underholdning

Klovning i helse er kunstnerisk risikosport. Ingenting er planlagt på forhånd. Hvert møte er improvisert. Utøverne har det vi kan kalle 360-graders oppmerksom tilstedeværelse. Sammen lager utøverne en dramaturgi som passer til akkurat det rommet, de ser forbi sykdommen og leter etter det friske i menneskene de møter, engasjerer pårørende og helsepersonell. Klovnene står i hjerteskjærende situasjoner der de møter mennesker i dyp krise, og de står i møte med døden.

Arbeidet er nyansert og ekstremt komplekst. Improvisasjonsevnene til utøverne er finslipt og utøvernes evne til å samhandle med andre er på et høyt nivå. Måten improvisasjonene gjøres er forankret i verktøy utøverne har med seg fra teaterskoler og fra videreutdanning i klovn og klovn i helse. Utøverne er gjensidig avhengig av hverandre og den gjensidige forståelsen av 1) situasjonen, og  2) den improviserte sceniske dramaturgien, og 3) hvordan det de gjør blir mottatt av «publikumet» i rommet.

Custom made art 

«Vi ser mennesket der mennesket er, aksepterer den virkeligheten som finnes og ser hva som trengs i møte med dem. På den måten blir et hvert møte unikt, og det blir Custom Made Art» (Sit. Patrick Van Den Boom, Kunstnerisk leder Klokkeklovnene)  

I arbeidet med å klovne for barn og eldre på sykehus eller sykehjem bruker vi virkemidler som improvisert sang og musikk, slapstick, statuslek, lek med alt som er i rommet, lete etter det friske i menneskene vi møter, engasjere pårørende og helsepersonell i lek eller sang.

Et dement menneske vil ha en virkelighetsoppfatning som for et friskt menneske vil være forvirrende, men for klovnen er det en naturlig ting å være i kaos og forvirring. Sammen kan de finne en logikk i virkeligheten som igjen kan gi en ro og en mestringsfølelse hos den demente.

Bidrar til vitalitet og liv

Kan klovners tilstedeværelse gi gevinster for helsen til pasientene? Forskning viser at klovner på sykehus har redusert bruken av tvang i behandlingen. Som klovner tilfører vi vitalitet, liv, aktivitet og kreativitet til norske sykehjem og bidrar til at menneskene som bor der, får positive stimuli, mulighet til å stimulere iboende ressurser og til å uttrykke seg kreativt.

Klovnens glede

Klovnen er alltid glad for å være der hun er. Klovnen aksepterer alltid den virkeligheten som blir presentert for henne. Om det er et barns lekenhet, der barnet kommanderer klovnene til å danse, eller en dement persons innstendige formaning om å oppføre seg pent og ikke bråke så mye.

Klovnene er alltid nederst på rangstigen. Likevel er hun stolt over seg selv, alt hun får til, sin egen kropp og eget utseende. Hun vil tenke; «Jeg har en stor, myk mage som det går an å skvusje og mose på, og jeg har en skjev tann! Jeg lurer på om noen andre har en sånn fin skjev tann som jeg har.» Derfor er det som utøver også en gave å få være klovn. Fordi mye av klovnens innstilling og tilstedeværelse smitter over på pasienten. Smitten siver inn i hverdagslivet på en god måte, og gir hverdagen et litt mere lekent preg.

Høyskolelektor Anne-Marthe Lund Egnes holder foredraget Improvisasjon i klovn i helse under Symposium AR@K22: Improvisation - Risks. Responses. Rewards., som går av stabelen 15. mars 2022 på Høyskolen Kristiania.

Referanse:
Torrissen, Wenche (2018). Kan Klokkeklovnene hjelpe mennesker med demens? Oslo: Sykepleien.     

Grindheim, Guro m.fl. (2019) Finnes det en magisk medisin for barn? Oslo: Ekspertsykehuset.no

Tekst: Høyskolelektor Anne-Marthe Lund Egnes, Institutt for scenekunst, Avdeling for kunst, design og media

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.