Hvordan lage en stat? Den russiske måten

Folkeretten bekrefter at stater har iboende rettigheter og plikter, som ikke er enkle å definere. Men typisk kan stater velge sin styreform, lage lover som fremmer egne interesser, yte tjenester til befolkningen, utøve jurisdiksjon over territoriet, ha lik juridisk status som andre stater, og forsvare seg selv mot væpnede angrep.

Fire kriterier for å opprette en stat

Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har mest sannsynlig ikke vært uavhengige nok til å kvalifisere som stater, slik som folkeretten legger opp til.

Montevideo-konvensjonen av 1933 samsvarer med dagens sedvanerett og beskriver de generelle kriteriene for å opprette en stat: 1) en permanent befolkning, 2) et definert territorium kontrollert av enheten, 3) en effektiv regjering, og 4) enheten bør ha kapasitet til å ha forhold til andre stater, ved for eksempel å signere internasjonale avtaler.

Et par grunner for at kriteriene ikke oppfyller er at Ukraina aldri ga fra seg territoriene og at Folkerepublikkene alltid har vært avhengig av Russland, selv om befolkningen ser på seg selv som russiske; de snakker russisk (ikke ukrainsk) og de tilhører den russisk-ortodokse kirke (ikke den gresk-katolske kirke).

Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har mest sannsynlig ikke vært uavhengige nok til å kvalifisere som stater, slik som folkeretten legger opp til.

Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk ble dessuten opprettet parallelt med annekteringen av Krim og deres videre eksistens ble gjort mulig med ulovlig russisk militærstøtte. FN-pakten slår fast at det ikke kan oppstå nye stater ved at fremmede stater okkuperer eller kontrollerer fremmede landområder slik vi ser i Ukraina i dag.

Anerkjennelse av stater

Anerkjennelse er en prosess hvor en stat anerkjenner en enhet som en stat. Folkeretten tilnærmer seg anerkjennelse på to måter, enten at en stat ikke eksisterer før den mottar anerkjennelse, eller at anerkjennelse kun er en erkjennelse av den eksisterende situasjonen (som er den rådende tilnærmingen i folkeretten).

I noen tilfeller kan det hende at stater ikke anerkjenner en enhet som oppfyller kriteriene for statsskap. Det europeiske fellesskapet anerkjente for eksempel ikke stater som ble dannet under oppløsningen av Sovjetunionen før de forpliktet seg til ikke-spredning av atomvåpen, rettigheter for minoriteter og respekt for landegrenser. Når det er sagt så må vi ikke glemme at stater som utgjorde Sovjetunionen (som de baltiske stater) var suverene stater før Sovjetunionens ulovlige annektering og innlemmelse i unionen. NATO og Sovjetunionen ser ut til å sett bort i fra de tidligere sovjetrepublikkenes suverenitet da de inngitt et løfte om ikke videre NATO-ekspansjon østover, stikk i strid med de tidligere sovjetrepublikkenes egne interesser.

Ulovlig anerkjennelse av stater  

Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, som Krim, er integrerte deler av Ukraina. Den vestlige verden støtter sterkt den territorielle integrasjonen av Ukraina og fordømmer ethvert forsøk på å bryte den territoriale suvereniteten og krenke landets grenser; to av de mest grunnleggende prinsippene i folkeretten.

En nyere type krigstaktikk, juridisk krigføring (lawfare), glemmes ofte. Krigføringen går på misbruk av folkrettslige prinsipper og verdier mot en militær fiende, for å oppnå et strategisk mål. Denne type krigføring observeres i den østlige delen av Ukraina. Først organiserte guvernørene i de to regionene folkeavstemninger om uavhengighet (fra regjeringen i Kiev). Samtidig begynte Kreml å anklage Ukraina for urettmessige handlinger mot den russiske minoriteten i denne delen av Ukraina. De juridiske argumentene mot myndighetene i Kiev ble langt mer intensive. Moskva anklaget Ukraina for folkemord, igjen. Nylig kunngjorde de to «autonome» republikkene sin uavhengighet. Til slutt kalte de på den russiske føderasjonen for å bli en del av føderasjonen. Fra å være små separatistbevegelser, ulovlige i henhold til Kyiv og Vesten, bestemte en del av en suveren stat seg for å bryte stabiliteten, sikkerheten og freden – folkerettsparadigmet som sikrer verdensordenen – og bli en del av en annen stat.

Russland bruker en ulovlig tilnærming til å anerkjenne stater for å rettferdiggjøre en ulovlig invasjon i Øst-Ukraina. 

Det som har endret seg, siden 1945, er holdningen til den krystallklare regelen i FN-pakten om en stats ikke-bruk av militær makt mot en annen stat. En ulovlig anerkjennelse av en stat kan derfor brukes til å rettferdiggjøre en ulovlig invasjon. Med andre ord, en urettmessig handling etterfølges av en annen urettmessig handling. Resultatet av folkerettslig begrepsbruk for å oppnå sine mål kan dessverre påføre store lidelser på uskyldige mennesker; sårbare barn, kvinner, eldre, fattige og funksjonshemmede, som ofte sliter mest i konflikter.

Den russiske tilnærmingen gjentar seg

Russland bruker en ulovlig tilnærming til å anerkjenne stater for å rettferdiggjøre en ulovlig invasjon i Øst-Ukraina. Så snart Russland anerkjente Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, inviterte Folkerepublikkene russiske tropper inn på «deres» territorium som «fredsbevarende» styrker. Russland har brukt sine fredsbevarende styrker tidligere. Det mest tragiske eksemplet var oppdraget i Moldova i 1992 og den påfølgende splittelsen av Transnistria-regionen. Territoriene til Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk er fortsatt en del av Ukraina så Folkerepublikkene kan derfor ikke invitere fredsbevarende styrker. Når de da gjør det er styrkene ikke fredsbevarende, men inntrengere. Da Russland ble «invitert» erklærte landet aldri krig i Ukraina slik vi kan lese i media (en krigserklæring ville vært i strid med folkeretten og prinsippene i internasjonal humanitærrett).

Russland utfordrer fred og stabilitet, det folkerettslig paradigme, på en mer vedvarende, systematisk måte som bekymrer demokratiske stater. Kremls imperialistiske appetitt er synlig i deres aggressive handlinger mot Moldova, Georgia og Ukraina, og ved cyberangrep mot de Baltiske Stater og Polen.

Denne formidlingsartikkelen er skrevet for Kunnskap Kristiania, og første gang publisert 20. desember 2021.  

Referanser

FN-Sambandet (2022) FN-pakten. 

Montevideo Convention on the Rights and Duties of States, signert i Montevideo, Uruguay, 26 desember 1933.

Orde F. Kittrie (2016) Lawfare: Law as a Weapon of War Oxford University Press

Tekst: Førsteamanuensis Kristoffer Svendsen ved Høyskolen Kristiania og Universitetet i Stavanger, og postdoktor Joanna Siekiera ved Universitetet i Bergen og Subject Matter Expert hos NATO SP CoE.

Vi vil gjerne høre fra deg!       
    
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.