Krigen i Ukraina kan berøre og sette spor hos journalistene som dekker den. De må følges opp av redaksjonene.

KOMMENTAR: Jon Martin Larsen om journalistikk i krig og katastrofe 

Dagsavisens journalist opplevde kaoset, blodet og frykten etter attentatene på nært hold, sto det på førstesiden søndag 16. november 2003. Journalisten som opplevde dette, det var meg. 

Jeg besøkte familie i Istanbul da bomber gikk av utenfor to synagoger på den europeiske siden av Istanbul. Med hjelp av min far og mitt internasjonale pressekort fikk jeg slippe inn bak politisperringene, og intervjuet venner av min far som hadde fått vinduene blåst inn i leiligheten sin. 

Knust glass i barnerommet 

Det lå massevis av knust glass i barnerommet, bare ti meter i luftlinje fra synagogen. Angrepene i Istanbul markerte starten på en journalistisk og humanitær karriere i konflikter, kriger og katastrofer. Fordi jeg kunne. Jeg hadde håndtert det, og derfor fortsatte jeg deretter å jobbe i slike situasjoner. Både som journalist, og senere som mediesjef i Røde Kors i Norge og i Midtøsten. 

Nå dekker mange norske journalister krig og krigens ofre. Norske medier har sendt noen av sine aller mest erfarne journalister for å dekke krigen, som VGs legendariske fotograf Harald Henden sammen med Kyrre Lien og Amund Bakke Foss. NRK har sendt en annen legende, Gro Holm, til Ukraina. Holm vender snart tilbake til enda en runde som korrespondent i Moskva. 

Historier som kan sette spor 

Om krigen fortsetter lenge så er det mulig at mange uerfarne journalister får komme svært tett på krigen og dens ofre. Men hjemme i Norge jobber det også journalister som intervjuer forsvarseksperter, forskere, familiemedlemmer til mennesker i Ukraina og Russland. 

Flere av disse er mine tidligere studenter ved journalistikkutdanningen ved Høyskolen Kristiania, som har fått litt innsikt å arbeide i kriser, konflikter, kriger og katastrofer. 

Men dette må nå følges opp i redaksjonene. Disse journalistene arbeider nå med historier som kan berøre sterkt og sette spor. 

Må snakke om journalisters psykiske helse 

Maren Sæbø skal ha honnør for, nok en gang, å ta opp igjen debatten i Journalisten for noen uker siden. Hun poengterer at tematikken forsvant fort igjen etter blant annet fokuset på sommervikarer uten særlig journalistisk erfaring som rykket ut etter terrorangrepene 22. juli for ti år siden. Sæbø understreker at vi må snakke mer om journalisters psykiske helse. 

Rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag (NJ) er en av dem som fulgte opp Sæbø sitt innlegg. Idås skriver svært interessant om NJs ulike undersøkelser og funn, og viser også til NJ sine sju råd for journalister som dekker kriser. Disse rådene legger, etter min mening, svært mye ansvar på journalisten selv for å vurdere og bearbeide sine inntrykk. Redaktørene og Norsk Redaktørforening må komme mye sterkere på banen og gi uttrykk for sin ansvarsfølelse, sin deltakelse og sitt systematiske arbeid. 

Tenkte på kroppsdelene til selvmordsbomberen  

Jeg kommer aldri til å glemme hvor stille det var i Oslo sentrum, på vei hjem til leiligheten på Grünerløkka samme dag som jeg dekket Istanbul-terroren. For jeg dro rett fra bombene og intervjuene, for å rekke siste fly hjem bare timer etter bombene. Jeg ringte inn detaljer til artikkelen fra flyplassen i Istanbul og Amsterdam.  

Vel hjemme gikk jeg til sengs og tenkte på kroppsdelene til den ene selvmordsbomberen. De var spredd rundt bilen som han kjørte inn i den trange bakgata i Istanbul. På mandagen var det jobb i nyhetsredaksjonen, som vanlig. Heldigvis hadde jeg gode kollegaer og ledere rundt meg, blant annet en utenriksredaksjon med erfarne folk i Eriks Selmer og tidligere utenriksredaktør Erik Sagflaat. 

Systematisk oppfølging 

Første gang jeg opplevde systematisk oppfølging over en lengre periode var i Røde Kors etter 22. juli-terroren hvor vi blant annet var involvert i ivaretakelsen av ofrene og de etterlatte. Vi fikk samtaler over tid med profesjonelle folk, og kollegaer som sto i det samme.  

Lederne våre jobbet aktivt og uttalt for at vi skulle dele og bruke tid på hjelp, og også bruke tid på å lære dem hvordan de kunne støtte oss best mulig. Dette lærte jeg mye av. Det er også erfaringer jeg bruker i undervisningen min og i veiledningen av bacheloroppgaver og masteroppgaver, hvor mange av studentene mine velger svært krevende journalistiske problemstillinger, også i utlandet, i Midtøsten, Tyrkia, Ungarn. Land og områder med mye spenninger og mange sterke historier. 

Lære av hverandre og hjelpe hverandre 

Redaktørene må ta både forebyggende arbeid og etterarbeid på alvor. De må aktivt oppsøke og gå i dialog med sine medarbeidere, ikke vente på at medarbeidere tar kontakt, om så er tilfelle. Jeg oppfordrer også redaktørene til å dele hva de gjør i sine redaksjoner fordi dette bidrar til åpenheten rundt at man kan snakke om vonde ting vi opplever i jobben, og også hvordan man har det selv.  

Med mer åpenhet og offentlighet rundt ulike redaksjoners ivaretakelse av sine medarbeidere, kan vi endelig få til en dialog hvor vi lærer av hverandre og hjelper hverandre. 

Referanse: 

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen Medier24 2. mars 2022 med overskriften «Krigen i Ukraina er nok en sjanse til å gjøre det riktige i redaksjonene». 

Tekst: Doktorgradsstipendiat Jon Martin Larsen, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania. 
   
Vi vil gjerne høre fra deg!      
   
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.