Bare retorikk? Vi har analysert helseministerens sykehustale

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Karl-Fredrik Tangen om taleskriving

Årets sykehustale fra helseminister Ingvild Kjerkol var en suksess. Både sykepleiernes, legenes og fagarbeidernes representanter har i hvert fall reagert positivt. 

Talen går inn i en tradisjon etablert i 2013. Da var Jonas Gahr Støre helseminister. Tradisjonen er at ministeren holder en tale for ansatte i sykehus og presenterer regjeringas forståelse av nåtidssituasjonen og planer for sykehusene. 

I år skulle ministeren beskrive «tydelige rammer» for helsetjenestene framover. Ord og gjerning kan forstås som ulike ting, der ord blir løfter som testes av gjerninger. Men en tale er også en handling som i seg selv kan påvirke praksis.

Etos, logos, fiks oss – sykehuspolitikk som retorikk 

I sykehustalen tar helseministeren i bruk kjente grep fra den retoriske verktøykassa utviklet for kunsten å tale for å overbevise. Det er noe fint med at regjeringen presenterer politikken sin på et overordnet nivå for dem som skal utøve den. Samtidig må retorikk møtes med kritisk sans, for kanskje forsøker ordene å overbevise tilhørerne om å gå i retninger de ikke bør bevege seg. 

Tale er en sjanger, en stil med en kjent form. Etablerte former er gode å lene seg mot, men ofte litt vonde å høre på. For i det kjente ligger flosklene. Formuleringer som brukes for å virke substansiell, men som er forslitte og får taleren til å virke tanketom. 

Helseministeren er en så selvbevisst taler at hun til og med forsøker snakke seg bort fra floskler. «Den nye normalen» er ikke en floskel, men den nye normalen, som hun sier. Slik snakker folk som ikke har et ordentlig språk å erstatte floskler med, men allikevel vil slippe unna med dem. Som at når noen sier «ikke for å være slem, men …», sier de alltid noe slemt etterpå. 

Sier sjefer at de at de skal holde seg unna floskler, er det ikke lenge før de, som Kjerkol, skryter av at de ansatte er «langt framme i skoa». 

Og selv trøndere som er bevisst floskler klarer tydeligvis ikke å holde seg unna tidenes trønderfloskel. For tjenestetilbudene skal bli gode ved at «vi» «spiller hverandre gode», slik Rosenborg i sin tid gjorde. 

Hvem er «vi» i Kjerkols tale? 

I det hele tatt er det mye «vi» og «jeg» å sjonglere i talen. Hvem som er en del av dette vi’et varierer. I det ene øyeblikket er vi  vi i helsetjenesten som «sammen må jobbe» mot felles mål. I det neste er vi «meg og regjeringa», som «må løfte blikket og se det store bildet».

I motsetning til fagfolkene i helsetjenesten, for de løser enkeltutfordringer hver dag. 

Fortellingen om det overordnede blikket Kjerkol må ha og andre mangler, dreier seg blant annet om det som i retorikken kalles etos, om å bygge troverdighet til taleren. Kjerkol presenterer seg ikke bare som representant for noe større enn seg selv ved å være en del av regjeringen. Hun presenterer seg som bærer av større oppgaver enn publikum. 

Dessuten har hun verdiene på plass, må hun fortelle, for hun «er vokst opp i et hjem med sosialdemokratiske verdier». 

Så her har vi en minister som i talen både ved sin funksjon og ved sitt personlige verdifundament plasserer seg i en posisjon der hun kan fortelle andre hva de skal gjøre. 

Bruker begrepet «endringer» 14 ganger

Rammene hun setter er ikke bare løfter om penger og ressurser, men krav til de ansatte om å ta grep. Det er en logos, en fornuft, helseministeren taler fra. For hvis «ikke vi tar grep, vil konsekvensene av de utfordringene vi står overfor ramme samfunnet hardt». De som ikke er med oss, kjemper altså ikke bare mot en politikk, men mot samfunnets interesser.

Det mest påfallende med sykehustalene er at de er ganske like.

Og sykehusansatte med dårlig etos er ikke er med på endringer og kan ramme samfunnet. 14 ganger bruker ministeren begrepet endringer. Og de som er mot endringene er ikke for det som er smart, og da er du ikke bare slem, men dum. 

«Viktig å jobbe smart» 

Å være smart er så viktig at ministeren to ganger i samme tale forteller sykehusansatte at «vi må jobbe smartere». Dessuten vil «vi … prioritere digital samhandling for å legge til rette for … en smartere arbeidshverdag». 

Det er begrenset hvor smarte mennesker er. Dette er en slags vitenskapelig sannheten adferspsykologene utrettelig eksperimenterer seg fram til evidens for. Men heldigvis finnes det teknologi som kan hjelpe. I år er det, så vidt jeg kan finne, første gang kunstig intelligens løftes fram som teknologisk løsning på sykehusenes problemer. Unnskyld, utfordringer. Men teknologi har vært med hele veien.

Det er lett å vise til Helseplattformen og en rekke andre store prosjekter de siste tiårene for å hevde at slike prosjekter skaper flere problemer enn de løser, koster mer enn de smaker, fremmedgjør store pasientgrupper og umyndiggjør helsepersonale. Og jo sterkere logiske argumenter monstandere kan ha, desto viktigere er det å ta dem på etikken før de får snakke.

Psykisk helsevern i 2014 og i 2024

For psykisk helsevern er talens løfter vagere. Det skal jobbes «tverrfaglig» med rus og gis «integrerte psykiske helsetilbud» til barn og unge.

Innholdet er kjent for dem som har hørt tidligere taler. «Politisk er psykisk helsevern prioritet» sa Høie i 2014 og lovte «tverrfaglige diagnosesentre» (for kreft, riktignok). Regjeringa har «opptrappingsplan for psykisk helse» forteller Kjerkol i 2024. Problemene er like med ti års avstand. Pasienttallet øker, ventetiden øker og løsningen er at de ansatte må jobbe «mer hensiktsmessig» i 2024 og «være villige til å jobbe annerledes» i 2014.

I år har dessuten regjeringa «en klar forventning fra sykehusenes eier om at psykisk helsevern skal prioriteres framover». Særlig er det tilbudene til barn og unge som løftes fram. Men demografien tilsier at det er andelen gamle folk som vil forlenge køen inn til psykisk behandling.

Kanskje er den minst populære pasienten for framtida pasienten som står i veien for et ordentlig helsesystem, den eldre med psykiske problemer. For selv om de prøver år etter år, hoper problemene seg opp når det er «høyere vekst» (2014) og «økning i antall pasienter» (2024). Og på toppet av dette er det slik at «dessverre møter vi framover store utfordringer med … flere eldre …».

Det er heldigvis slik at de fleste av oss vil skape trøbbel ved å bli gamle, og dessverre slik at vi også vil skape litt trøbbel ved å oppsøke helsevesenet for å få orden på den psykiske helsa vår.

En kritisk lesing av sykehustalen gir ikke all verdens forventinger til hva vi kan få ut av det siste.

Syehustalene før og nå

I arbeidet med denne teksten har jeg lest en god del av sykehustalene. Noe forandrer seg med ministerens partitilhørighet. Synet på private tjenester, ikke minst. Og villighet til å kritisere fortida reduseres med tid i regjering.

Fortellerteknisk kan det se ut til at vekten på sterke møter med pasienter har veket til fordel for empati med den krevende jobben folk i sykehussystemet har. Men det mest påfallende er at de er ganske like, ta for eksempel de evinnelige oppramsingene. For det første, for det andre, for det tredje – som om taleskriveren har vært på kurs og lært at det bør telles.

Når det gjelder budskapet til de ansatte, er særlig kravet om å være med på endring begrunnet i en idé om et samfunn og en legevitenskap i voldsom forandring framtredende.

Psykisk helsevern er ikke noe unntak, både ved at mange av problemene er de samme og at løsningen er endring. Kanskje mer organisatoriske enn tekniske, riktignok.

Ministre elsker ny teknologi

Ministere elsker ny teknologi, så det er viktig å finne på noe å bruke nye maskiner, ny programvare og nye konsulenter til som kan spare penger. Mitt forslag er at det nye KI-kompleksets aller første jobb blir å skrive Sykehustalen 2025. Mulig jeg er litt bakpå. Årets tale likner såpass på tidligere års taler at en taleskriver som er langt framme i skoa gjerne kan ha digitalisert jobben allerede. Befalingen til KI-programmet kan uansett skrives omtrent slik:

«Skriv en tale rettet mot ansatte i sykehusene som ikke provoserer verken dem eller opinionen. Fortell hvor flinke de er og hvor mye vi verdsetter dem, men samtidig advar på grensa til trussel dem som ikke er med på endringer. Legg vekt på krav om ekstra satsing på områder der helsepolitikken har fått mye kritikk i 2024. Endringene skal ikke minst skje ved hjelp av de siste årenes trendbegreper fra grenselandet mellom organisasjon og teknologi, men si også noe om medisinske innovasjoner. Fortell dessuten hvor ansvarlig ministeren er og gi grunner til at ministeren føler med både pasienter og ansatte og har verdiene på plass, som gir en ekstra grunn til å kunne lede sektoren inn i framtida.»

Enter.

Tekst: Karl-Fredrik Tangen, høyskolelektor, Institutt for markedsføring, Kristiania

Denne teksten ble først publisert på Mentalt Perspektiv den 22. januar 2024 under tittelen "Bare retorikk? Vi har analysert helseministerens sykehustale".

Vi vil gjerne høre fra deg!     

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.   

Hold deg oppdatert på nyheter fra Kunnskap Kristiania:  

• Nyhetsbrev
• Facebook